Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1931
Oslo, 9. juni 1931
I går ledet jeg det siste møte i a/s Filharmonisk selskap∗, som nå går i likvidasjon. Det var en fåtallig forsamling, som var møtt frem til begravelsesseremonien. Efter all den nedrakking og det smuss, som var kastet over selskapets styre, av en del av pressen, inspirert av sine musikkanmeldere, fant jeg det påkrevet å gi det noe oppreisning ved en liten tale, som kunne stille det klart for allmennheten, hvilken sum av arbeid og offervilje, de menn hadde ytt, som hadde fått i stand vårt første selvstendige symfoniorkester, og som hadde holdt det oppe tross megen motstand og mange vanskeligheter gjennom mer enn 10 år. Det er såvisst ikke egeninteresser eller smålig beregning som har vært drivfjæren hos de menn som har vært de ledende i selskapet ned gjennom årene. Ingen er ufeilbar, og feil er selvfølgelig begått, men noe takknemlighet og hensynsfullhet burde de kunne forlange.
Da samtlige større aviser var representert, hadde jeg mangfoldiggjort min lille speech, så referentene kunne få den.
Og jeg har den tilfredsstillelse, at "Morgenbladet"∗ i dag sier, at den tror å kunne gjøre min tale til allmennhetens, og at min tale var "et myndig ord fra den rette plass".
Og så håper jeg, at det åpne musikkselskap, som skal fortsette virksomheten, må få den nødvendige tilslutning av vårt musikkinteresserte publikum og den nødvendige støtte fra stat og kommune, så det kan få bedre og lysere arbeidsvilkår. Men også de ledende i dette vil nok snart få erfaring for, at oppgaven ikke er så lett, som de tror, og at det er atskillig vanskeligere å bygge noe opp enn å rive ned.