Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1931
Oslo, 15. mai 1931
Forfatteren Jappe Nilssen∗ døde plutselig i søndags. Han har visstnok vært sykelig i lengere tid, men han var dog ute hver dag og spiste nesten daglig sin middag hos søsteren og svogeren, maleren Thorolf Holmboe∗.
I søndags var det Holmboes 65 års fødselsdag, og man ventet ham dit. Da han ikke kom, telefonerte de efter ham, men fikk intet svar. De sendte derfor sin gamle pike deropp for å høre, om han var blitt syk. Da døren var låst, og de intet svar fikk, måtte de bryte døren opp, og de fant ham liggende død på gulvet like ved sengen.
Jappe Nilssens romaner og fortellinger, som skrev seg fra hans unge liv, er forlengst glemt. Men hans virksomhet som kunstanmelder i "Dagbladet"∗, som han fortsatte med like til sin død – hans anmeldelse av den spanske kunstutstilling i det nye Kunstnernes hus∗ i Wergelandsveien stod i "Dagbladet" dagen efter hans død – har vært av høy verdi, frisk, uforferdet og respektløs, som den alltid var, men med øyne og sinn åpne for alt av kunstnerisk verdi. Og han førte en god penn og fikk en egen personlig farve over alt det, han skrev.
De mange år, vi bodde i Olav Kyrres gate 7∗, var han vår nabo, da han dengang også bodde hos Holmboes. Og jeg talte da ofte med ham. Han var en charmerende og eiendommelig personlighet.
Jeg var til stede ved hans bisettelse i middags, som ble en stemningsfull seremoni, takket være den vakre og høystemte tale Jens Thiis∗ holdt ved hans båre.
Efterat presten hadde lest ritualet, trådte Thiis frem til båren og sa, at han visste, han handlet i Jappes ånd og efter hans ønske, når han i dag på en viss måte trådte i prestens sted og sa de minneord om ham, som burde sies. Det var imidlertid ikke noen protest mot den kirke, hvis jord han nå skal begraves i.
Tvertimot, hvis Jappe Nilssen kunne kalles en fritenker, hva han vel var, hadde han imidlertid gjennom sitt liv og sitt virke nettopp utviklet hos seg selv de karakteregenskaper, som den kristne religion setter høyest.
Hans første lov var sannferdighet. Hans tankegang var enkel og renslig og alt som tenderte humbug i kunst, i liv, i politikk var ham fremmed og fjernt.
Hans neste store dyd, som er en kristelig kardinaldyd, var hans mot, hans strålende uselviske mot, det som kirken har symbolisert i den rustningskledde Fortitudo∗.
Og så troen – Fides∗ – den dyd, som kirken setter høyest, fordi den er inspirator til alt stort livsverk og livsførende. Troen på kunstens guddommelighet og evige seier bar hele hans livsverk.
Men blant de kristelige dyder er også Constantia∗ – trofastheten, det å stå fast og ikke svikte. Jappe Nilssen var trofast mot sine idealer fra ungdommen og sviktet dem aldri. Det er ikke så mange, om hvem det kan sies.
Og ennå er der en kristelig kardinaldyd – Caritas∗ – kjærligheten, barmhjertigheten. Denne kardinaldyd var kanskje hans kjæreste venninne. Med henne hadde han samtaler – angrende samtaler om begangne feil. Hans liv og virksomhet stod i Caritas'' tegn, ti han hadde ingen annen hensikt med sitt liv enn selv å elske kunsten og bringe andre til å elske den.
Det var i korte trekk innholdet av Jens Thiis'' beåndede tale, som gjorde et dypt og mektig inntrykk på oss alle.
Den av vennene fra ungdomstiden, som Jappe Nilssen var knyttet til med de sterkeste bånd, var vel Edvard Munch∗. Helt fra første stund av stod han trofast ved Munchs side, og han forstod hans geni, mens kritikk og publikum ennå stod uforstående overfor hans malerier. Og Jappe Nilssen var et av de få mennesker, som Munch også på sin side følte seg knyttet til.