Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1931
Oslo, mars 1931
"Det nye teater"∗, som man fikk innsamlet midler til under krigstidens pengeflom her hjemme, og som skulle ha det ideale mål å gi scenens liv til unge dramatikeres verker, som Nationaltheatret forsømte, og som selv om det innkjøpte eller antok dem, ble liggende og samle støv i teatersjefens skrivebordsskuffer, har nå vært i virksom-[het] så pass lenge, at man har lov til å konstatere at de ideelle mål det satte seg, aldri er blitt til virkelighet. De norske stykker, det har oppført, kan regnes på de 5 fingre, og ingen av forfatterne kan med sannhet betegnes som "unge" forfattere, som tidligere er blitt skjøvet til side av Nationaltheatret. Det har vært stykker av Hamsun∗, Ibsen∗, Bojer∗ og Peter Egge∗.
Teatrene lever for tiden kummerlig, og konkurransen innbyrdes er stor, og noe behov for det nye teater har det selv, ved sitt valg av repertoar, bevist at det ikke har vært. Det eneste, teateret har utrettet, er å ha lokket en del av Nationaltheatrets gode skuespillere over til seg ved å by dem efter norske forhold meget høye gasjer. Av eldre skuespillere fra vår hovedscene har Ingolf Schanche∗, Hauk Aabel∗, Stormoen∗, og av de yngre den lovende Odd Frogg∗ gått over til Det nye teater, og det kan ikke godt nektes, at det har vært en blodtapping, som har satt spor efter seg, men fra neste sesongs begynnelse vender de to førstnevnte igjen tilbake til gamle tomter.
For å holde seg oppe har teatrene mer eller mindre måttet bøye seg for publikums og tidens smak. Og den ligger ikke for de dramatiske verker av litterært tilsnitt, i alle fall ikke for dem, som krever litt alvor og tankearbeid hos tilskuerne. Man synes, livet selv i disse tider er så trist og vanskelig, at når man går i theatret, er det for å glemme alle viderverdigheter for en stund og kunne more seg.
Det er detektivskuespill som "Mordet i 3. etasje"∗ og lignende samt franske, amerikanske og engelske lystspill, som trekker hus, og det er nok særlig det første stykke, som har reddet Det nye teater fra ren økonomisk misere.
For tiden spiller teateret et fransk skuespill, "Det svake kjønn"∗ av Bourdet∗, som har hatt en kolossal suksess i Paris, og som virkelig også behersker et emne, som er ganske fornøyelig i sin satire over et aktuelt nåtidsfenomen.
Handlingen foregår på et stort hotell, som huser et internasjonalt selskap, hvor erotikken i alle dens avskygninger florerer. Der er den intrigante mor, som skal ha sin sønn vel anbrakt, den aldrende dame, som søker unge ofre for sitt senile elskovsbegjær, den rike unge girl fra "over there", som fri for alle hensyn søker opplevelser og sensasjon, og flere andre typer fra den verden som intet bestiller, og som reiser fra det ene mondene hotell til det annet.
Og så er det hotellets hovmester, som er alle gjestenes fortrolige, og som holder alle tråder i sin hånd.
Men de aktive og de, som har vilje og arbeider mot sine mål med fast hånd, det er kvinnene. Det er kvinnene, som i vår tid er det sterke kjønn. Mennene er "la sexe faible".
Stykket ble godt spilt, til dels utmerket. Hilda Fredriksen∗ som moren, alltid på vakt for sine barns interesser, var spillevende og virkelighetstro, Mally Haaland∗ som den gamle grevinne, jagende gjennom hotellets hall og selskapsværelser efter de unge menn, hun kan håpe å innfange, var kanskje litt for grotesk i sin komikk, men strålende morsom, Lillemor von Hanno∗ som den unge amerikanerinne var så selvsikker og brautende i bevisstheten om sine dollars makt som hun skulle være, og Odd Frogg, Fridtjof Mjøen∗, og Per Aabel∗ (som debuterte som skuespiller i dette stykke), som de efterstrebte unge menn gav hver for seg fortrinlige typer på vår tids "svake kjønn".
Kun Hauk Aabel som hovmesteren, som kanskje er stykkets hovedrolle, og hvis fremstiller i Paris var den, som fremfor alle skapte stykkets suksess, var litt av en skuffelse. Ingen hovmester i et elegant mondent hotell ville te seg, som han gjorde. En hovmester er ikke som Hauk Aabel "à tu et toi"∗ med hotellets gjester, selv om de benytter seg av ham til sine intime affærer. Og han var uten den charme og takt, som rollen krever.
På Nationaltheatret har man samtidig gitt et engelsk lystspill, "Ungkarspappaen"∗, med Gunnar Tolnæs∗ som gjest.
Stykkets susjett er ganske fornøyelig. En aldrende gentleman er efter et beveget liv i mange fremmede land kommet tilbake til sin eiendom i England, hvor han kjeder seg med anstand, pleier sin gikt og setter megen whisky og soda til livs. Han får her den idé å ville samle om seg fruktene av sine illegitime forbindelser i de forskjelligste land og lære dem å kjenne. Og han sender sin "homme d''affaires"∗ av sted med dette oppdrag. I en rekke fornøyelige scener opprulles så denne herres møte med ungkarspappaens forskjellige venninner og avkommet i Tyskland, i Italia og over i Amerika. Og det lykkes ham å få barna, som allerede er kommet til en viss alder, med seg tilbake til England.
Og sluttelig er da ungkarspappaen omringet av sine barn i sitt hjem. Han blir først en smule forvirret, men kommer efterhvert til å holde av dem og sette pris på den ungdommens charme og friskhet, som plutselig holder sitt inntog i det før så kjedelige ungkarshjem og gir det liv og farge. Og det varer ikke lenge, før ungdommene helt tar makten fra ham og snur opp og ned på alle husets inngrodde vaner. Men til tross for alt føler den gamle peppersvenn seg lykkelig og fornøyd i de nye omgivelser og gjennomlever en ny ungdom.
Stykket ble utmerket spilt – kanskje minst av teaterets gjest, herr Tolnæs. Han var blitt gammel og hadde tapt meget av sin tidligere charme, og de mange års utlendighet med gjestespill gjennom mange land hadde – som så ofte er tilfellet – ikke utdypet hans kunstneriske evner.
Kirsten Lampe∗ som den italienske venninne var festlig – men opptrer kun i en enkelt scene, Aase Bye∗ som hennes datter, som utdanner seg som sangerinne, ytterst fornøyelig, men over alle stod Tore Segelcke∗ som barnet av den amerikanske forbindelse. Hun gav sin rolle med en friskhet og et humør, som rent kunne ta pusten fra en, og viste i denne rolle helt nye sider av sitt rike talent. Denne ungpikeskikkelsen med sin fantastiske sjargong og med sitt realistiske grep på alle livets tilskikkelser – helt up to date – var skuespillkunst, man ikke lett vil glemme.
-----
Mens jeg er inne på sesongens teaterbegivenheter, må jeg også nevne, at Anders de Wahl∗ har gitt gjesteforestillinger på Centralteatret∗ med et svensk ensemble noen aftener og fremført Pirandellos∗ skuespill "Anständighetens vällust"∗. Det er det av den italienske dramatikers arbeider, som er mest forståelig for alminnelige mennesker, så man ikke hele tiden er nødt til å beskjeftige seg med problemet om, hva i Herrens navn, forfatteren mener – og det har som regel heller ikke vært møyen verd å fordype seg i problemet. Jeg har også inntrykk av, at hans skuespill, som i et par år behersket de europeiske scener, ikke lenger står så ofte på repertoaret.
Stykket gir oss et avsnitt av livet i et tilfelle, som kanskje ikke inntreffer så sjeldent. En gift mann står i forhold til en ung pike av bedre familie, og forholdet resulterer i at den unge damen skal bli mor. Skandalen må for enhver pris skjules, og der må skaffes – og blir, for gode ord og betaling, skaffet – en mann, en bohem, som kan føre henne til alteret og gjelde for barnets far. Så langt er jo stykket uten synderlig interesse, men ektemannen viser seg å være helt annerledes enn man hadde tenkt seg. Har han først påtatt seg vervet, forlanger han også at hans ekteskap i det ytre skal respekteres. Han vil ikke være noe skjermbrett, bak hvilket elskeren fremdeles kan spille den virkelige ektemanns rolle. Hans opptreden forvirrer og bringer den unge dames omgivelser i opprør. Deres egoistiske og hyklerske følelser avsløres hensynsløst. Men den unge dame selv ender med å nære varme følelser for sin påtvungne mann. Hvorledes det videre vil gå, får man ingen sikker beskjed om. Det overlater forfatteren til tilskuernes egen fantasi.
Anders de Wahl spilte ektemannens rolle med all den rutine og tekniske fullkommenhet, han nå engang er i besittelse av. Men han mangler den naturlighet, som vi nå til dags forlanger av en moderne skuespiller, og den sjelfullhet, han gjerne ville forlene rollen med, gikk ofte over til pose og affektasjon. Det ensemble, han hadde omgitt seg med, virket høyst middelmådig og dilettantisk, når unntas frøken Margit Manstad∗ som den unge pike. Skjønt rollen er meget liten, er det hennes spill, jeg lengst vil minnes. Hun hadde virkelig gnisten og charmerte ved en egen blyghet og varmende få øyeblikk, hun var inne på scenen.