Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1931
Oslo, 27. februar 1931
Samtlige nyvalgte stortingsrepresentanter for Nidaros∗ har på ny fremsatt forslag om, at byen skal få sitt gamle navn tilbake. Og man har sikkert regnet med, at forslaget denne gang skulle gå igjennom. Høyre og Frisinnede Venstre har jo fått sitt antall representanter økt, og efter disse partiers programpost om at navneforandringer av byer ikke må finne sted mot befolkningens eget ønske, var det gitt at disse samlet ville stemme for forslaget. Og hvis de representanter for Bonde- og Arbeiderpartiet, som i fjor stemte for Trondhjem, ville fastholde sitt standpunkt, skulle der være flertall i Odelstinget, og enda sikrere var man på flertall i Lagtinget.
Da jeg i går formiddag gikk hjem fra kontoret, traff jeg direktør Worm Darre-Jenssen∗, som i fjor representerte Trondhjem i Stortinget. Han kom fra Odelstinget, hvor forslaget i dag er til behandling, og hadde påhørt debatten. Han fortalte meg den overraskende nyhet, at flere av de arbeiderrepresentanter, som i fjor stemte for Trondhjem, av hevn over Arbeiderpartiets nederlag ved stortingsvalget der – arbeiderne tapte en plass til Høyre, under debatten hadde proklamert at de i år ville stemme for Nidaros og ikke unnsett seg for å si at det var en hevn. Dog hadde enkelte av dem erklært, at hvis byen ville akseptere formen Trondheim, ville de stemme for denne.
Da byens representanter var på det rene med, at deres sak var tapt, hadde de meddelt byens ordfører dette og anmodet om bystyrets uttalelse om, det ville akseptere Trondheim.
Bystyremøte var derpå uoppholdelig innkalt til i eftermiddag, og Odelstinget hadde avbrutt sine forhandlinger for å avvente bystyrets beslutning.
Da jeg ved syv-tiden i går stod ferdig til å reise til Vækerø∗ til en herremiddag hos Harald Løvenskiold∗, ble jeg kalt til telefonen av "Aftenposten"s∗ redaksjon, som meddelte meg, at bystyret, i tilfelle trondhjemsnavnet ikke fikk flertall, hadde gått med på å akseptere Trondheim, at navnet Trondhjem var falt i Odelstinget, og Trondheim derefter besluttet med stort flertall, og at redaksjonen gjerne ville ha en uttalelse fra meg og andre gamle trøndere i anledningen. Jeg måtte da sette sammen noe i farten, idet jeg fremhevet det nedslående i, at Stortinget, efterat det hadde erfart, hvor dypt overgrepet mot byen hadde rammet, og hvilken urett, det hadde øvd, ikke hadde villet gjøre denne urett god igjen, og derved handlet imot den moral, som ellers hersker hederlige folk imellom, men at jeg – når galt skulle være – foretrakk Trondheim for Nidaros. Ti, som professor Trampe Bødtker∗ uttaler samtidig, beholder vi jo derved navn som trøndere.
Stortinget har av en falsk stolthetsfølelse ikke villet bøye seg og ikke hatt det mot, som skal til for å erkjenne en feil og bøte på en begått urett. Det har på ny skuffet vår tillit og aktelse.