Knagenhjelm: Dagbøker


Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1930




Oslo, 29. november 1930

Vi har i disse dager feiret vår konges 25 års regjeringsjubileum, og det norske folk har hyllet sitt kongepar på en stilfull og verdig måte og med en hjertelighet, som har måttet vise ham, hvor aktet og avholdt han er innen alle lag av folket. Pressen fra høyre til ytterste venstre har ytt ham og hans kongegjerning all honnør og fremholdt hans likefremhet, hans usvikelige takt og den verdige måte, han alltid har representert landet på. Selv Arbeiderpartiets leder, stortingspresident Hornsrud, som jo ex officio skal være kongedømmets motstander, har i et intervju måttet anerkjenne kongens personlige egenskaper og hans store upartiskhet.

Kongen og dronningen av Danmark var kommet hit i anledningen og likeledes prins George av England som representant for det britiske kongehus. De offisielle fester har innskrenket seg til en gallamiddag på slottet, en høytidelighet i Vår Frelsers Kirke samt den store borgermiddag i går.

Barbara fikk gjennom Jakob en billett til hoffdamenes stol i kirken og fant høytideligheten der meget stemningsfull i all sin enkelhet.

Og i går var vi begge i borgermiddagen i Frimurerlogen. Der hadde tegnet seg så mange mennesker, at man måtte spise i 2 etasjer. Det hele var meget vakkert arrangert. Barbara hadde fått en av de 2 gjenlevende 7. juni-statsråder, Hagerup Bull, til bords og var derfor meget godt plassert, og jeg hadde også fått en noenlunde god plass, så jeg kunne se og høre alt, hva som passerte. Advokat Getz'' tale var temmelig ordinær – mer en historisk utredning av begiven­hetene i 1905 – og virket hverken følt eller tennende. Derimot var kongen meget heldig i sin svartale og takket også for maten i en vel turnert og humoristisk liten speech.

Festens clou var teatersjef Halfdan Christensens fremsigelse av den prolog, han resiterte ved festforestillingen i Nationaltheatret ved kongeparets ankomst i 1905, og som nå likesom da utløste følelsene.

Da middagen var forbi, og de, som hadde spist nedenunder, også kom opp i salene, ble der en rent faretruende trengsel og varme.

Da jeg passerte minister Wedel sammen med sin venn Harry Fett, utbrøt denne: "Her blir for varmt selv for hertugen av Svalbard," og svetten perlet også nedover ministerens ansikt.