Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1930
Oslo, 18. oktober 1930
Filharmonisk selskap∗ befinner seg i en økonomisk misere og går formentlig sin oppløsning i møte. Man får i disse pinaktige tider ikke lenger den støtte fra privat hold, som man tidligere har fått, og de subsidier som tilflyter selskapet fra kommunen, staten og en del legater, er ikke tilstrekkelige til å få budsjettet til å balansere, særlig da konsertbesøket også er i sterkt avtagende. Det er meget sørgelig, da det ikke er tvilsomt at vi nå har et førsteklasses orkester, som holder store mål, og selskapet har utvilsomt i de 10 år som er forløpt siden dets stiftelse, utgjort en viktig kulturfaktor i vår hovedstads liv.
Man vil forsøke å omdanne det til et åpent musikkselskap og knytte abonnenter og musikkinteresserte som ikke er aksjonærer til det, for om mulig herved å blåse nytt liv inn i det. Og så skulle kommunen få mer innflytelse i dets styre og dermed bli villigere til å yte det støtte. Jeg anser det for meget tvilsomt, om man herved kan bringe det på rett kjøl. Men et forsøk bør kanskje gjøres. Jeg er innvalgt i en komité, som skal utarbeide et forslag til organisasjon i denne retning.
Til alt annet kommer også, at der nå er utbrutt en åpen konflikt mellom styret og orkesterets dirigent hr. Dobrowen∗, så denne formentlig kommer til å slutte sitt virke her. Dobrowen har vært en ypperlig dirigent. Han får orkesteret til å spille med en ild og kraft, så man skulle tro, at det var meget større, enn det i virkeligheten er. Og særlig når det gjelder moderne og slavisk musikk er han utvilsomt en dirigent av Guds nåde. De gamle klassikere som Beethoven og Brahms mestrer han ikke så suverent.
Men efter hva styret vet å berette, står ikke hans karakter på høyde med hans kunstneriske begavelse. Hans egenmektighet og upålitelighet gjør det umulig for styret å samarbeide med ham.
Blant kunstanmelderne har Dobrowen imidlertid mange venner, og de har påbegynt et voldsomt personangrep på selskapets styre og vil velte skylden for Filharmoniskes vanskelige stilling over på dette. Jeg er jo ikke så inne i saken, at jeg tør ta parti. Men det er imidlertid efter min mening urettferdig således å tilsmusse de menn, som med oppofrelse av tid og penger har arbeidet uegennyttig for musikklivets fremme her i byen gjennom så mange år.