Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1930
Oslo, 20. september 1930
Valgene til den tyske riksdag har brakt det resultat, at ytterpartiene – kommunistene og særlig de Hitlerske nasjonalister – er gått voldsomt frem, mens de borgerlige partier og selv Tysklands mektigste parti sosialdemokratene er gått tilbake. Særlig nasjonalsosialistene∗, som på forrige riksdag kun talte noen ganske få representanter, har hatt en veldig fremgang, idet de har fått tilslutning av store deler av de borgerlige partier, av alle de "misfornøyde", og dem er det mange av i disse for Tyskland så vanskelige tider med arbeidsløshet og lønnsnedslag.
Nasjonalsosialistenes program er på engang meget nasjonalistisk – de vil at Tyskland uten videre skal sette seg ut over alle avsluttede overenskomster, som pålegger landet byrder, det ikke kan bære og i tilfelle sette hardt mot hardt – og samtidig sosialistisk, uaktet det ser som en av sine hovedoppgaver å utrydde marxismen.
De hevder, at den germanske rase er alle andre raser overlegne og derfor bør beherske verden – det gamle keiserlige Tysklands maxime om igjen, og særlig er deres hat rettet mot jødene, som de anser som for den store fare for Tyskland.
Storfinansen og kommunismen, som begge ledes av jøder, er den store fiende, som må ødelegges.
Men samtidig har de rent sosialistiske mål: nasjonalisering og sosialisering av alt bankvesen, avskaffelse av alt hva der heter renter. I den nasjonalsosialistiske stat er det kun arbeid og positive ytelser som skal gi en mann inntekter.
Partiet ledes av den bekjente Hitler∗, en murersvenn fra Østerrike, som deltok i krigen og siden tok opphold i München, og nå er en mann i 40-årsalderen – en utpreget demagogtype med en egen art av veltalenhet, som river massene med. Men ikke alene massene. Av de over 6 millioner stemmer, som er avgitt for nasjonalsosialistene, er sikkert den største del fra den ungdom, som er vokst opp i skyggen av krigen, men man vet jo også, at der blant disse er en stor del fra embetsstanden og den borgerlige middelstand, ja endog fra forretningsstanden og industrikretser, som i stor utstrekning har furnert Hitler med de nødvendige midler til valgkampanjen.
Dette kan kun forklares ved, at der også i disse kretser – hvilket jo for øvrig er tilfellet i de fleste parlamentarisk styrte land – hersker indignasjon over de regjerendes evneløshet, og man med bange anelser ser, hvorledes den offentlige gjeld vokser og arbeidsløsheten stiger, og som lengter efter en kraftig hånd til å ta styret.
Hvorom allting er, så har de tyske valgresultater brakt nervøsiteten til å stige på de europeiske og New York-børsene. Og særlig viser depresjonen seg på den internasjonale banks∗ obligasjoner, som rimelig kan være.