Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1930
Trondhjem, 25. august 1930
Allerede da toget kom til Støren∗, og jeg stod opp, følte jeg meg på hjemlig grunn. Det var sørgelig å se, hvor tørken i sommer hadde herjet. Av Gaula∗ var der nesten kun sandmæler å se med litt vann hist og her. Trærne var allerede begynt å gulne, og markene i dalen oppover hadde intet av det friske grønne, som hører sommeren til.
På stasjonen i Trondhjem møtte min gamle venn Alexander Holst∗ oss for å melde, at Britannia Hotel∗ hadde sviktet sitt løfte til ham om å skaffe oss værelser, og at vi derfor foreløpig måtte være hans gjester i hans villa ved sykehuset på Øya∗.
Allerede tidlig om morgenen, da vi bilte fra stasjonen, var Trondhjem i fullt festskrud. Flaggalleer i alle gater og en tindrende sol over byen. Hvor var den ikke vakker. Hvilken norsk by kan oppvise et byprospekt som Munkegaten en slik dag, med Domkirken∗ som avslutning mot syd og med den blånende fjord med Munkholmen og åsene på den annen side fjorden mot nord. Og med alle sine vakre gamle bygninger. Det er et bybilde som både har storhet, skjønnhet og charme.
Da vi nærmet oss Domkirken, gikk der et sting gjennom meg, da jeg så det gamle barndomshjem borte – av alle de mange gamle trær, som omgav det og gav det sitt preg, ikke spor tilbake.
En alminnelig kjedelig murkaserne∗ hadde tatt dets plass og skjemmet strøket, og det var kommunen selv, som hadde foretatt denne ødeleggelse av bybildet – og det like foran den herlige domkirke. Min venn Alexander sa meg, at det hadde virket verre før, da huset bruktes som teknisk mellomskole. Nå er det blitt byens råd[hus], og i den anledning var der foretatt atskillige forandringer, og i anledning av jubileet var det pusset opp. Men allikevel – det virket som en knyttneve til et blått øye.
Efter at vi hadde fått et bad og spist frokost hos vår elskverdige vert, som ikke visste alt det gode, han kunne gjøre oss, tok vi ned til byen. Vårt første besøk gjaldt selvfølgelig Domkirken, som nå da vestfronten er ferdig og avdekket, virket praktfull og betagende. Det er vel utvilsomt det stolteste byggverk i Norden og langt utenfor også. Men efter min mening skjemmer de nye tårn kirken. Jeg tenkte med vemod på tårnene, som de var i min barndom, det karakteristiske kobbertårn, og selv hovedtårnet virket dengang mer i kirkens hele stil. Det skal jo heldigvis også forandres med tiden.
Rosevinduet∗ i vestfronten – som skyldes min svigerinne Marie Gleditsch''∗ initiativ (hennes navn er også efter domkirkearbeidernes ønske innrisset ved siden av det) – var, når jeg skal være helt oppriktig, litt av en skuffelse. Det virket efter min mening, litt for kaldt på grunn av det meget grønne i fargene.
Under vårt besøk i kirken spilte organist Lindeman∗ på orglet. Det var helt praktfullt å høre. Det virket imidlertid litt eiendommelig, at mens orgelprospektet∗ – det gamle fra min trondhjemstid – var anbrakt oppe på en av sideveggene, satt organisten nede på gulvet like under prekestolen og spilte. At plasseringen av orgelprospektet virker skjemmende på det hele bilde av kirken, er utvilsomt, og misnøyen hermed er jo også kommet høylytt til uttrykk efter kirkefestene i sommer. Og det vil vel også bli forandret, men jeg tror det vil bli vanskelig å finne en plass for det, hvor det kan gli inn i helhetsbildet uten å skjemme.
Efter besøket i kirken spaserte vi ned til Britannia Hotel og spiste lunsj. Det var helt rart igjen å gå omkring i de gamle gater, hvor jeg kjente hvert hus og hvorav så mange rommet gamle, kjære minner for meg.
Men hvilken ganske annerledes fart var der ikke over livet i byen enn i min ungdom. Byens folketorv er jo også nesten tildekket i årene siden da. Nå var det noe av det pulserende liv i en stor by i de brede gater, hvilket helt manglet dengang.
Om eftermiddagen beså vi utstillingen∗ i Erkebiskopsgården∗ – "Kongsgården" som den het i min tid. Selve utstillingen bød ikke meget av interesse. Men man har for anledningen fått de gamle rom ryddet og pusset, så man får se de mange skjønnhetsverdier, som det gamle erkebiskoppalass rommer, og som man tidligere kun har ant.
Den første aften tilbrakte vi i ro hos Alexander, som serverte oss en utmerket trøndersk diner med bl.a. lett sprengt uer, en rett jeg ikke har smakt siden jeg forlot Trondhjem, og som vel heller ikke kan skaffes så fortreffelig andre steder.
Den eneste gjest var min gamle barndomsvenninne fru Gudrun Drewsen∗ fra New York. Hun ble enke nå i vår og var kommet hit over for å feire sin eldre søster fru Antonie Løchens∗ 80-årsdag. Hun har holdt seg godt og ser ennå utmerket ut.
Det ble en belivet middag, hvor vi oppfrisket mange gamle minner fra ungdomsdagene.
Den neste dags formiddag viet vi utstillingen∗. Den har en vakker beliggenhet på Øya og er som utstillinger flest uten å by på noe av særlig interesse. Vakker var dog fiskeriutstillingen ved Skansen nede ved fjorden – med polarskipet "Fram"∗ liggende utenfor – i den strålende sommersol og med utsyn mot Munkholmen og landet på den annen side av fjorden.
Om eftermiddagen fikk vi endelig oppdrevet et værelse på Hotel Fønix∗ og fikk flyttet vårt gepäck over så betids, at vi kunne kle oss til den middag, som min venn banksjef Johan Bruun∗ og frue ga for oss om aftenen. Han hadde samlet mange av mine venninner og venner fra gamle dager, som jeg ikke hadde sett på mange år.
Bruun er formann i komiteen for den historiske utstilling i anledning av Olavsjubileet, og under hans guide beså vi den følgende dag den del av utstillingen, som hadde fått plass i Videnskapsselskapets∗ museumsbygning. Der var samlet mange gamle og interessante gjenstander til belysning av Olavskultusen i de forskjellige land, og nordiske og utenlandske museer hadde beredvillig utlånt mange dyrebare klenodier til denne minnefest.
Været hadde dessverre slått om. Det var begynt å regne, men dog med opphold innimellom.
Jeg benyttet eftermiddagen til å gå omkring i gater og veiter og se meg omkring på gamle tomter. Og om aftenen hadde Gudrun Drewsen invitert oss og en del andre gamle venner til en enkel supé i Britannia Hotel.
Søndag pøste det ned og var ufyselig koldt. Og den tur, vi hadde bestemt å ta til å avlegge visitter på gårdene ute i Strinda, ble derfor ikke videre vellykket. Vi tok ut til Lade kirke∗, derfra til Louiselyst∗, hvor vi var så heldige å treffe min gamle venninne Elisabeth Finne∗. Huset var helt uforandret fra bestemorens tid, og det var morsomt igjen å gå omkring i de gamle værelser, som rommet så mange minner fra gamle dager. Det var ennå fylt av mange gamle herlige møbler og andre kunstgjenstander fra de Meinckes og Finnes hjem. Men hagen og parken, som alltid hadde vært så velholdt og i tipp-topp stand, lå der nokså forsømt og vitnet om, at rikdommens tid også var forbi for denne familie.
Fra Louiselyst kjørte vi opp til Tunga∗ for å hilse på Amalie Finne∗, som imidlertid var bortreist. Tunga eies nå av hennes eldste sønn, men efter hva jeg har hørt her oppe, skal den selges, da han ikke formår å holde den, og også her ser alt nokså forfallent ut.
Vi fikk før middag også tid til å bese Det nordenfjeldske kunstindustrimuseum∗, som er installert i den bygning, hvor Realskolens pikeskole holdt til huse i min tid. Museet er ikke stort, men meget velordnet og rommer ikke så få kunstskatter. Det var jo også Jens Thiis∗, som var den første bestyrer av disse samlinger, og som har gjort det grunnleggende arbeid. I værelsene fra forrige århundre henger malerier av bestefar og bestemor Roll∗, det første malt av Gørbitz∗, det siste av en ukjent kunstner, og som Jakob∗ for noen år siden forærte til museet.
Om eftermiddagen hadde vi invitert Alexander Holst, Johan Bruun og frue og Gudrun Drewsen til middag i utstillingens restaurant. Hele utstillingen lå øde og tom i det avskyelige vær, og vi var de eneste gjester i den store sal. Men middagen ble meget livlig, og Alexander øste ut av sitt store forråd av gamle trønderhistorier.
Om aftenen overvar vi en kirkekonsert i domkirken, som ble gitt av en tysk orgelvirtuos herr Kempff∗, og som var meget stemningsfull. Det nye orgel klang mektig og betagende.
I aften reiser vi tilbake til Oslo. Vi hadde tenkt å være et par dager lenger, men også i dag høljer det ned, som om himmelens sluser er åpne. Det er sikkert til stor glede for de innfødte, som har tørstet efter regn efter den lange tørkeperiode i hele sommer, men for oss tilreisende blir det altfor meget, når man enn ikke kan ta seg en tur i gatene uten å bli gjennomvåt.
Det har vært noen interessante dager, men det er ennå så mange gamle tomter, jeg ikke har fått anledning til å se igjen.