Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1930
Berlin, 5. juni 1930
Hotel Bristol∗
I går var vi i Deutsches Theater∗ og så Fritz von Unruhs∗ 3 akters komedie "Phaea"∗ i Max Reinhardts∗ iscenesettelse.
Det var i mai i år 25 år, siden Reinhardt overtok ledelsen av Deutsches Theater, og han hadde valgt dette stykke til sin jubileumsforestilling.
Det skulle så visst ikke være noen fremtredende egenskaper ved selve stykket, som skulle kunne bevege Max Reinhardt til å velge det til denne anledning. Men så har han tumlet med von Unruhs replikker efter forgodtbefinnende, og aldri har han vel vist en så intens virtuositet i sin iscenesettelse eller latt sin fantasi spille som her. Det er, som om han krampaktig har villet gi den nye tid dens egen rytme – og tilfredsstille nåtidsmenneskenes utålmodighet efter stadig nye inntrykk. Derfor er "Phaea" i Reinhardts regi blitt som en film, men av levende mennesker.
Og det kan ikke nektes, at Reinhardt blender og beseirer sitt publikum ved denne forestilling, som – alle høye billettpriser til tross – samler utsolgt hus hver aften. Men det store spørsmål er allikevel, om det er den slags stykker som i lengden tilfredsstiller selv vår tids forjagede publikum. Jeg tror Reinhardt, som mange andre moderne teaterledere, er tilbøyelig til å anse dets smak som slettere enn den i virkeligheten er. Når publikum går i et teater, er det vel for å bli delaktig i noe annet, enn hva det hvite lerret kan by dem.
"Phaea" er navnet på et filmaksjeselskap, og stykkets handling foregår hele tiden i filmatelierbygningen. Og scenene skifter hurtig og uavlatelig som på det hvite lerret. Dreiescenen funksjonerer for åpent teppe. Snart er vi i selve atelieret, hvor opptaket av filmen foregår, snart i direktørens kontor, snart i atelierbygningens frisørsalong. Og skuespillerne jager oppover og nedover trapper – vi ser heltinnen redselsslagen flykte fra værelse til værelse, mens dørene smekkes i efter henne. Der er en fart over det hele, som til tider virker helt forvirrende, men som holder tilskuerne i ånde og på sin måte virker betagende.
Å gjengi stykkets handling ville være meget vanskelig, for ikke å si umulig.
Filmdirektørens store drøm er å fylle filmen med livet, det virkelige liv. "Das Leben, und nur das Leben."∗ For å nå sitt mål søker han på alle måter og med alle midler å utforske filmskuespillernes innerste tanker, deres følelser og deres lidenskaper. Og når han innbiller seg, at han er ved målet, er han på pletten med sitt kamera og sine filmapparater for å søke å fange selve livet inn i bildene.
Og forfatterens mening med stykket er vel kanskje den – hvis han da overhodet har hatt noen – at dette nytter lite, fordi kunsten allikevel kommer til kort overfor livet.
I en av scenene skal filmens primadonna utstøte et skrik av redsel. Direktøren finner hennes redselsskrik unaturlig – utenfor selve livet. Scenen må gjentas og gjentas, men med samme slette resultat. Hun avskjediges som ubrukbar, og den nye skuespillerinne, som har overtatt rollen, stilles av direktøren overfor en virkelig fare – for at redselsskriket skal få selve livets tone og farge. Og så viser det seg, at den menneskelige strupe – overfor den virkelige fare – overhodet ingen lyd frembringer. Det skrik, som ingen lyd frembringer, det er det ekte; den redsel det virkelige liv inngyter, reagerer annerledes enn kunsten har tenkt seg.
En ung pike, Toni, kommer for å besøke en venn blant filmskuespillerne. Hun fanges inn av filmdirektøren. Hun forelsker seg i den unge mann som har skrevet filmmanuskriptet. Og da hun senere kommer til under en scene, hvor forfatteren er i en opphisset sinnsstemning, blander hun film og virkelighet sammen. Hun tror ham forfulgt og vil hjelpe ham. Og der følger en rørende kjærlighetsscene mellom de to. Filmdirektøren har i hemmelighet fulgt opptrinnet og er straks rede med sitt kamera. Endelig har det lyktes ham å fange livet, selve det virkelige liv, inn i filmen.
Toni oppdager at hennes kjærlighetsscene med forfatteren er filmet, og tror at han også er med på dette og flykter i fortvilelse og avsky fra det hele.
Reinhardts iscenesetting, det fortrinlige ensemblespill og hver enkelt skuespillers innforlivelse i sin rolle, hvor liten den enn var, gjorde denne teateraften til en virkelig opplevelse. Jeg har ikke opplevd noe lignende siden de aftener på Theatre Français∗ i 1892, da den gamle garde av skuespillere der stod på sitt høyeste, og hvor hver aften ble til en fest.
Tyskland står i dag sikkert i første rekke av de europeiske land, hva skuespillkunst angår. I "Phaea" medvirket flere av de eldre skuespillere, hvis ry forlengst er fastslått, men de store roller var betrodd helt unge skuespillere. Og de ytet det helt utmerkede. Grete Mosheim∗ som Toni, Curt Bois∗ som Freddy Krah og russeren Michael Tschechoff∗ som prinsen kommer i første rekke.
Grete Mosheim har tidligere et godt navn i filmverdenen, men at hun også er gudbenådet som det talte ords kunstnerinne, er hevet over tvil. Det er farlig å spå, men jeg tror, jeg tør våge å si, at hun vil være en av dem, som tysk scenekunst fremtidig må regne med.
Og Curt Bois var et ikke mindre interessant bekjentskap. Hans spill er fullt av følelser – han er samtidig naiv og kynisk, øm og frekk. Og med hvilke enkle midler, uten bråk og uten skrik, viser han oss hvorledes sjalusien fortærer ham.
Av den gamle garde, som har fulgt Reinhardt helt siden han begynte som teaterleder i Kleines Theater∗, var Eduard von Winterstein∗ og Hans Wassmann∗ fortrinlige i mindre roller. Særlig Wassmann som en keiserlig teatergeneralintendant a.D.∗ hadde skapt et helt kunstverk av menneskefremstilling av sin lille rolle.
Når vil det hjemme komme til, at de betydelige skuespillere også må overta de mindre fremtredende roller for å medvirke til å skape et helt kunstnerisk avstemt ensemble, som jo er kvintessensen i skuespillkunst?
Heinrich George∗ som den jødisk-amerikaniserte filmdirektør var efter min mening vel grotesk og skrålende.