Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1930
Karlovy Vary, 15. mai 1930
Barbara∗ fikk forleden aften noen voldsomme smerter fra skulderen og ryggen og over brystet og hjerteregionen. De vedvarte hele natten, og doktoren, som vi tilkalte straks neste morgen, kunne ikke forstå, hva det egentlig var. Han antok, at det var noe med årene og forordnet en hel del medikamenter. Det ble imidlertid verre og verre, og smertene var så heftige, at Barbara trodde, hjertet ikke ville holde, og at hun ikke ville stå det over. Ved doktorens siste besøk om aftenen syntes det imidlertid å gå opp for ham, at det måtte være et akutt voldsomt reumatisk anfall. Hun fikk så nye medikamenter, og den siste diagnose har vel vært den riktige, ti utover natten begynte smertene å gi seg noe. Hun fikk sove noe utover morgensiden, og nå er det hele heldigvis over. Men det var et par fryktelige dager.
Her er også et hundevær. Kulde og regn hver dag, die Eismänner∗ er i år verre enn noensinne.
-----
Gjennom karlsbaderbladene fikk vi den triste melding om Fridtjof Nansens∗ død. Vi visste jo at han hadde hatt en alvorlig lungebetennelse, men det forlød at all fare var over, og at han var over sengen igjen. Og så har et hjerteslag plutselig medført døden.
Det er et stort tap ikke alene for Norge, men for hele verden. Hans arbeid efter krigen for hele den lidende menneskehet har gjort ham kjent og elsket over alle verdensdeler. Og det vil nok være vanskelig, for ikke å si umulig å finne noen, som kan erstatte ham.
Hans dristige oppdagelsesferder og vitenskapelige forskningsarbeider sikret ham tidlig verdens beundring. Hans arbeid som aldrende mann for fred og forsoning mellom folkene og hans oppofrende og slitsomme arbeid for å hjelpe alle dem som sultet, og alle dem som fordrevet fra sine hjem og uten eksistensmidler vandret hvileløs om i det krigsherjede Europa, har for alltid sikret ham alle tenkende menneskers kjærlighet.
Han var den siste nordmann av virkelig store dimensjoner. Det vil bli et tomrom efter ham, som ingen annen kan fylle. Under alle de vanskeligheter vårt kjære fedreland har måttet gjennomgå i de senere år både av politisk og økonomisk natur, og hvor man av og til kunne få følelsen av, at det hele snart gled utover stupet, gav alene bevisstheten om, at man allikevel ennå hadde Frithjof Nansen som en siste reserve, en trygghetsfølelse. Vi visste, at selv om han ikke grep aktivt inn, så fulgte han alt med årvåkne øyne, og vi visste, at intet hjerte banket varmere for Norges ve og vel enn hans. Og han stod der ubundet av partihensyn og fremmed for alle partiintriger.
Han var en verdensborger, men først og fremst en god nordmann.
-----
Da dr. Mayer∗ forleden kondolerte oss i anledning av Nansens død, sa han: "Nå har det stakkars Europa kun én virkelig stor mann igjen". Og da jeg spurte hvem, fikk jeg til svar: "Mussolini."∗