Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1930
Oslo, 9. februar 1930
Lagtinget har – som det var å frykte – med en majoritet av 4 stemmer vedtatt forslaget om, at trondhjemsrepresentantenes forslag skal henlegges.
Da det meldtes i avisene for et par dager siden, at ordføreren i Valdres hadde sendt herr Thune∗ en henstilling om ikke å bøye seg for Trondhjems krav om å få beholde sitt gamle navn, visste man jo forsåvidt, hva klokken var slagen. Hr. Thunes stemme ble jo imidlertid ikke den avgjørende.
Da saken kom tilbake til Odelstinget var majoriteten for at Trondhjem skulle få sitt gamle navn tilbake enda noen stemmer større enn ved første gangs behandling. Odelstinget erkjente med andre ord at det hadde vært urett mot den gamle by, og fant ved nærmere overveielse at det ville være brutal vold mot byens enstemmige vilje nå å tvinge navnebyttet igjennom. Det fant det ikke å være under sin verdighet å gjøre en øvet urett god igjen og følge den moral, som ellers hersker blant bra folk.
Men hva kunne det hjelpe overfor Lagtingets stivsinn?
Å oppdrive det nødvendige stemmetall, når saken kom i plenum, visste vi jo var ugjørlig.
Men i plenum viste det seg dog, at Stortinget med 76 mot 74 stemmer ville ha gitt Trondhjem dens gamle navn tilbake, hvis ikke formelle grunner hadde vært til hinder.
Et enstemmig bystyre og et flertall i Stortinget er således mot å berøve byen dens gamle navn, og dog skjer det. I sannhet en parodi på den parole Venstre ellers til stadighet forkynner: "Respekt for folkeviljen!"