Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1929
Oslo, desember 1929
Teatersjef Skavlan∗, som har tatt avskjed som sjef for Nationaltheatret, og fra nyttår skal gå tilbake til sin gamle stilling som redaktør av "Dagbladet"∗, synes i denne sesong å ha hatt en lykkelig hånd.
Jeg har i høst dessverre ikke vært så ofte i teateret. Men de forestillinger, jeg har sett, har for de flestes vedkommende vært meget gode.
Således den engelske forfatter Sherriffs∗ skuespill "Journey''s End"∗ – et krigsskuespill, som hele tiden foregår i skyttergraven, og som i likhet med den tyske forfatter Erich Maria Remarques∗ roman "Im Westen nichts neues"∗, ved sin skildring av krigens innflytelse på de forskjellige menneskers sinn og dens virkninger på moral og sjeleliv, ved de grufulle lidelser den bringer med seg for alle dem som kjemper ute ved frontene, blir et veltalende innlegg mot krigen uten store ord og fakter, som ved sin nøkternhet virker desto mer gripende og overbevisende.
Jeg er sikker på, at dette skuespill, som er blitt oppført i de fleste land, og Remarques roman, som allerede i originalspråket har nådd opplag på over 1/2 million eksemplarer, og som er oversatt til så godt som alle språk, har virket mer for freden enn alle konferanser og politiske taler av de dyktigste profesjonelle pasifister.
"Journey''s End" inneholder ingen kvinnelig rolle. Personene er soldater og offiserer, som går inn og ut av skyttergraven under deres forskjellige gjøremål, og vi lever og føler med dem.
De største roller var betrodd Nationaltheatrets stab av unge, dyktige skuespillere, og de løste alle sine oppgaver med glans. Det var Odd Frogg∗, den unge løytnant, som for å utholde påkjenningen ved livet ute i skyttergraven har tydd til whiskyens trøst, Harald Schwenzen∗ og Hans Jacob Nilsen∗. Av den gamle garde Hauk Aabel∗ og Holst-Jensen∗.
Kun én holdt ikke mål, Einar Sissener∗ som kokken. Han har alltid kun en streng å spille på, og han har den for en skuespiller så vesentlige mangel, at han ikke har lært å tale ordentlig og få ordene frem. Han mangler også efter min mening enhver kunstnerisk fantasi, hans spill er uten den gnist, som må til for å skape den virkelige kunst. En viss tørr humor og en pussig oslosjargong har imidlertid gjort ham populær hos det store publikum. Så lenge det varer.
Også Schillers∗ "Maria Stuart"∗ ble en vellykket forestilling. Fru Dybwad∗ viste seg igjen på scenen. Siden sitt nederlag i Shakespeares "Stormen"∗ i fjor har hun opptrådt en enkelt gang som tante Ulrikke i minneforestillingen for Gunnar Heiberg∗. Og hun fikk som dronning Elisabeth igjen sitt gamle grep på publikum. Det var en makt, en glans og en stemning over hennes spill, som virket betagende, og hennes skikkelse virket i all sin litenhet helt ut kongelig. Også fru Gerd Egede-Nissen∗, som atter er knyttet til Nationaltheatret, leverte som Maria Stuart et spill, som for de fleste sceners vedkommende ble stor kunst. Hun er vakker og distingvert - og der er som en duft av gammel kultur over alt, hva hun foretar seg. Hun har et meget tiltalende organ, og der er en egen charmerende lyrikk over hennes replikker.
Også i dette stykke gav den unge Odd Frogg rike løfter i Mortimers rolle. Litt mer mandig kraft er det, man ennå savner hos ham.