Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1929
Oslo, 26. november 1929
Georges Clemenceau∗ er død.
En efter en rykkes de bort de menn, som fikk ledelsen, da Frankrikes skjebne stod på spill, og førte det frem til seieren.
I våres maréchal Foch∗, nå Clemenceau, som jo for øvrig oppnådde den høye alder av 81 år.
Efter fredsslutningen har han ikke deltatt aktivt i det politiske liv, men han var virksom helt til det siste, skrev sin bok om Demosthenes∗ – hans medbroder i veltalenhet – og nå nylig utgav han sine erindringer∗. Og han visste å bite fra seg, hvis noen trådte ham på tærne. Noen uttalelser i en bok om maréchal Foch, som synes å være inspirert av Foch selv, brakte ham i harnisk, særlig da han mente, at det alene skyldtes ham at Foch sluttelig fikk overkommandoen over de allierte hærer i krigens siste fase, likesom han også tidligere hadde holdt sin hånd over Foch, da han holdt på å trenges til side på grunn av sine klerikale anskuelser.
Som menneske hadde Clemenceau atskillige lite sympatiske sider – han var herskesyk og hevngjerrig, men han hadde en jernvilje, et ukuelig mot og en evne til å skjære gjennom alle intriger, nettopp de egenskaper, som skal til, når der er fare påferde, og man kun må se hen til et mål: fedrelandets redning.
Og derfor står Frankrike og alle dem, som elsker dette land og dets kultur, i den største takknemlighetsgjeld til ham.