Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1929
Oslo, 10. oktober 1929
Tyskland – og man kan vel også si Europa – har lidd et stort tap ved den tyske utenriksminister Gustav Stresemanns∗ død. Han hadde vært syk i den senere tid, men hans ukuelige vilje og energi holdt ham oppe og i arbeid like til det siste, så dødsbudskapet allikevel kom overraskende.
Den tyske presse uttaler ved hans død, at Tyskland i Gustav Stresemann har mistet sin største statsmann i det siste århundre nest efter Bismarck∗. Det sier jo i og for seg ikke så meget, da Tyskland siden Bismarcks uttreden av det politiske liv ikke har fostret noen vidtskuende statsmann av dimensjoner. Der stod i sin tid en viss glans av fyrst Bülows∗ navn, men tiden har vist, at der i hans rikskanslertid ble begått atskillige feil, som er blitt skjebnesvangre for det tyske rike.
At Gustav Stresemann var en av nåtidens betydeligste politikere, er neppe tvilsomt. Hans arbeid for fred og forsoning mellom folkene, samtidig som han – alle de tysk nasjonale skrik til tross – forstod å verne om sitt fedrelands ære og rett, vil anerkjennes av alle, som har øynene åpne for politiske realiteter. Og det er ikke tvilsomt, at det er Stresemann Tyskland skylder, at Tyskland tross sine nederlag og sin ydmykelse igjen inntar en aktet og betydningsfull plass i den europeiske opinion. Det vil nok også de, som stod ham imot, snart måtte erkjenne.
Jeg hørte ham holde sitt foredrag her i byen for noen år siden, efter at han hadde fått Nobelprisen. Det var ikke noe fascinerende over hans personlighet, og han hadde ikke noen veltalenhet som rev hans tilhørere umiddelbart med seg, men der strømmet fra ham en robust kraft, en sammentrengt energi og noe eget virilt, som ikke kunne unnlate å gjøre inntrykk.
Skjønt Stresemann under krigen var en av de ivrigste anneksjonister, var han – efter at nederlaget var en kjensgjerning – klok nok til å forstå, at det ikke lenger nyttet for Tyskland å sette seg på sin høye hest og isolere seg fra det øvrige Europa, men at fremtiden lå i å komme til forståelse med de tidligere fiender og å arbeide for fred og forsoning mellom folkene og delta i samarbeid om felles mål.