Knagenhjelm: Dagbøker


Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1929




Oslo, 25. juni 1929

Skuespiller Stub Wiberg er sankthansaften avgått ved døden på Røde Kors'' klinikk efter en blindtarmsoperasjon; det var en bukhinnebetennelse som støtte til og ble skjebnesvanger.

Det er et stort og uerstattelig tap, norsk scenekunst hermed har lidd.

Alene i siste sesong skapte han to uforglemmelige skikkelser, som lenge vil leve i vår erindring, Teazle i Sheridans komedie "Baktalelsens skole" og Voltore i Ben Jonsons gamle komedie "Volpone", skikkelser som var skapt av en dyp menneskekunnskap i forening med en rik og spennende fantasi.

Stub Wiberg stod i sine menneskeskildringer fast plantet i det virkelige liv, men han forstod samtidig ved sin frodige fantasi og sin sikre intuisjons evne å løfte dem opp i et høyere plan.

I det nasjonale repertoar har han skapt en rekke ypperlige skikkelser, som vil leve i vår erindring som mennesker vi synes å ha møtt i livet, og som vi gjennom ham har lært å kjenne.

Da Ibsens "De unges forbund" for noen år siden ble tatt opp igjen, rykket han ved sin sikre karakterisering og fine kunst kammerherre Bratsbergs skikkelse, som ved tidligere oppførelser nærmest hadde vært en bakgrunnsfigur, helt frem i første plan. Han skapte ved sin aldri sviktende sans for de riktige forhold et levende menneske av den gamle aristokrat med den noe snevre intelligens, men med den uplettede hederlighet og det varmt bankende hjerte, en gentlemantype av den art, vår tid ikke setter særlig høyt, og som vi nåtil dags ikke har så mange igjen av.

Med samme sikre og fornemme kunst gav han oss som pastor Manders i "Gjen­gangere" en helt annen mennesketype.

At hans hjerte stod nær dem, som hadde tapt i livet, de forkomne og dem, som hadde fått sine vinger klippet av en lunefull skjebne i livskampen, viste han bl.a. i sin gjengivelse av den ulykkelige Ulrik Brendel i "Rosmersholm", en skikkelse hvor han lot sin fantasi spille i all sin frodighet, og som vi vanskelig kan tenke oss formet med et rikere lune i all sin dype tragikk.

Av skikkelser i Bjørnsons skuespill står hans advokat Berent risset inn i vår erindring med faste trekk.

I nyere norske skuespill er det særlig hans prest i Nini Roll Ankers efter min mening altfor lite påaktede skuespill "Kirken" og hans Absalon Pedersøn i Wiers-Jenssens skuespill fra den norske middelalder "Anne Pedersdotter", som vi senest vil glemme.

I det klassiske repertoar vil vi foruten hans ovenfor nevnte roller i de to gamle engelske skuespill i første rekke minnes hans geniale gjengivelse av Erasmus Montanus, som han all latterlighet til tross forstod å gjøre dypt menneskelig og forståelig.

Selv de roller, som lå hans naturell og hans sympatier fjernt, kunne Stub Wiberg aldri helt ødelegge. Dertil viste han for megen menneskekunnskap og formsikkerhet. Kun en gang har jeg sett ham helt desorientert overfor en rolle. Det var som faren i Raynals "Graven under Triumfbuen", hvor Gösta Ekman som gjest i soldatens rolle for noen år siden feiret en så enestående triumf på Nationaltheatret. I det stykke stod han likesom helt utenfor. Muligens var det, fordi erotikken her skulle spille inn, og det erotisk betonte lå helt utenfor hans kunstneriske område.

Noen som står ferdig til å helt gå inn i Stub Wibergs rollefag, finnes ikke blant våre skuespillere, og det vil derfor for alle vår scenekunsts venner bli et stort tomrom efter Stub Wiberg, hvis virke i skuespillkunstens tjeneste vi alltid vil minnes i dyp takknemlighet.