Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1929
Oslo, 11. juni 1929
Lagtinget har med et par stemmers overvekt vedtatt Odelstingets beslutning om, at min kjære barndoms og første ungdoms by Trondhjem fra 1. januar 1930 skal hete Nidaros. Også Odelstingets beslutning ble vedtatt med kun et par stemmers overvekt.
Beslutningen er en hån mot byens befolkning, som ved 2 forskjellige bystyrers beslutninger og en folkeavstemning praktisk talt enstemmig har uttalt som sin vilje, at byen skal beholde sitt gamle ærefulle og tradisjonsrike navn Trondhjem.
Når loven bestemmer, at et bynavn ikke kan endres, før byen gjennom sitt bystyre har uttalt seg, er det vel for at byens befolkning skal høres, og ikke for at den skal hånes. Når Stortinget til tross for denne befolknings enstemmig uttalte vilje med noen få stemmers overvekt i begge tingets avdelinger går hen og forandrer byens navn, er det et ondsinnet overgrep og en fornektelse av et virkelig folkestyre i ånd og sannhet.
Og her kan der heller ikke – som i tilfellene Oslo og Halden – med noen som helst grunn påberopes, at byens navn skyldes et dansk kongebud. Byen het Trondhjem lenge før dansketiden, og de lærde strides om, hvilket av de to bynavn er det eldste. Og de mest kompetente mener, at Nidaros-navnet nærmest ble benyttet av den katolske geistlighet i tilknytning til katedralen der, men at Trondhjem er det eldste funne navn på byen, og dette har vært byens navn i ubrutt linje til våre dager. Trondhjem heter byen med livets rett og også med historiens rett.
Det utslag av brutal maktbrynde, som denne stortingsbeslutning er, har selvfølgelig vakt harme i min gamle fødeby – men denne harme og indignasjon vil finne gjenklang over hele landet. Trønderne har skaffet seg en så hedersfull plass i vår historie, at en tilfeldig stortingsmajoritet ikke har lov til å håne deres helligste følelser – deres trofaste kjærlighet til og pietet overfor sin hjemstavn.
Majoriteten bestod av hele Venstre med unntak av amtmann Pedersen∗ – idet det under seminaristen hr. Markhus''∗ førerskap sviktet sin regjering, som i alle fall formelt motsatte seg navneskiftet under henvisning til Trondhjems bystyres beslutning og folkeavstemningen – av en stor del av Bondepartiet med føreren statsråd Mellbye∗ i spissen og en del av Arbeiderpartiet.
Hadde den Mowinckelske regjering∗ satt noe inn på å hindre navneskiftet, var det imidlertid sikkert blitt et annet resultat. Men man fikk – og visstnok med rette det inntrykk – at når regjeringen hadde inntatt sitt standpunkt mot navnebyttet, var det nødt og tvunget, men at den i sitt hjerte holdt på Nidaros-navnet.