Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1928
Oslo, 31. desember 1928
Heller ikke dette år har vært lyst for vår lille krets. Heldigvis har Barbara∗ overvunnet alle følger av den alvorlige operasjon, hun gjennomgikk i slutten av forrige år. Men nå er hun så plaget av gikt, at hun kun med stort besvær og under mange smerter kan bevege seg, så hun er nødt til å holde seg inne for det meste. Og Kai∗ er ennå svak og arbeidsudyktig, og det tar visst lang tid, før hans nervesystem igjen kommer i balanse. Våre to barnebarn er imidlertid hjemmets solstråler, som varmer og gleder våre hjerter.
-----
Det synes, som der er enkelte spor til lysning i det økonomiske liv her hjemme – i alle fall for så vidt angår handel og industri. Til landbruket er krisen kommet senere, og dette får nå føle virkningen av kronens hurtige stigning til pari, og stillingen utover landet blant jordbrukerne synes meget alvorlig og mistrøstig. Bondepartiet krever gjeldsnedskrivning som den eneste utvei til å mildne krisen, men deres ledere har visst ikke overtenkt konsekvensene av en sånn foranstaltning – og de glemmer også, at jordbrukskrisen ikke er et utelukkende norsk fenomen, men at den for tiden er internasjonal, og at landbruket over hele verden lider under den.
Nødt og tvungent gikk Venstre med på en liten lettelse av den direkte skatt i sommer. Noen større betydning for de stakkars forpinte norske skatteytere har den jo ikke rent økonomisk sett. Men den har sikkert øvet en viss psykologisk virkning. Den gir likesom følelsen av, at det i alle fall lysner litt, og at våre politikere begynner å få øynene opp for, at skattebyrdene må lettes, hvis man skal få hjulene igang igjen. Det er det første lille skritt i den riktige retning, men ennå har politikerne ikke øynene oppe for, at det, som må til, er en kraftig nedskjæring av våre offentlige utgifter, selv om det kan svi i øyeblikket. Og bøndene i Stortinget vil, samtidig som de skriker opp om gjeldsnedskrivning, for seg selv og sine kommuner, nødig gå med på å skjære ned statens budsjetter.