Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1928
Oslo, 9. desember 1928
Ved Nationaltheatrets premiere på Shakespeares "Stormen"∗ har studentungdommen demonstrert mot fru Dybwad∗, som tross sin alder hadde villet spille Ariels rolle, og da hun trådte inn på scenen mottatt henne med en pipekonsert, som var så kraftig, at hun til å begynne med ikke kunne komme til orde. Hva ungdommen har villet demonstrere mot er, at fru Dybwad holder de unge krefter ved teateret nede, likesom de har villet gi til kjenne, at hun – sitt geni til tross – ikke lengre illuderer, når hun på scenen skal gi kjøtt og blod til unge skikkelser og roller.
Pressen tar kraftig fatt på studentene og bruker sterke ord om deres opptreden, som stemples som "pøbelaktig". Og man må være enig i, at det er lite tiltalende, således å håne en kunstnerinne, hvis geni har behersket vår scene i en menneskealder og som har skapt en rekke skikkelser, som vil bli uforglemmelige for alle, som har sitt sinn opplatt for den store kunst, og som derfor har erobret en stor plass i våre hjerter. Og – som Bjørnson∗ engang har sagt – i hjertelag bør takknemlighet og hensynsfullhet være de sterke krefter. Og så megen takknemlighet og hensynsfullhet burde ungdommen vist fru Dybwad, at den ikke lot henne bli den krenkelse tildel, at hun pipes ut på den scene, hvis bærende kraft hun har vært og som skylder henne mer enn noen annen kunstner.
Men man skal heller ikke glemme, at ungdommen ikke har sett fru Dybwad i hennes fulle glans – og at hennes "evigvarende" ungdom, som vi eldre ikke legger så meget merke til, kan virke forstemmende på de unge, som hun ikke lenger kan illudere.
Da fru Dybwad for en tid siden spilte Rebekka West i ”Rosmersholm”∗ – det var ikke på 100-årsdagen for Ibsens fødsel, den aften var hun øyensynlig ikke disponert – gikk jeg fra teateret med noen unge mennesker. Jeg var som alltid betatt av hennes spill som Rebekka og gav uttrykk herfor. De unge innvendte, at når hun betrodde Rosmer, at hun var 29 år, virket det på dem helt latterlig. "Hun ser jo ut, som hun kunne være vår bestemor."
Og nektes kan det vel heller ikke, at fru Dybwad har utnyttet sin store makt ved teateret til å hindre, at de unge slapp til. Noen ung kunstnerinne, som kunne tre inn i fru Dybwads roller, har vel forøvrig heller ikke Nationaltheatret hittil hatt. Muligens kan fru Tore Segelcke∗ nå avløse henne.
Fru Dybwad har nå meldt seg syk, og det vil vel vare en god stund, før hun igjen vil opptre efter denne episode.