Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1928
Oslo, september 1928
Da man intet hadde hørt fra Roald Amundsens∗ ekspedisjon∗ til general Nobiles∗ unnsetning siden starten fra Tromsø, måtte man jo ane det verste. Men man ville likesom ikke oppgi håpet. Optimistene - selv blant de arktisk kyndige - kunne likesom ikke tro, at han dennegang skulle ha møtt sin skjebne. Det hadde jo tidligere hendt, at der gikk måneder, før man hørte noe fra ham.
Efterat man nå i ishavet har funnet en av flottørene fra Latham – hans aeroplan, må man vel imidlertid med sikkerhet gå ut fra at ekspedisjonen er forulykket.
Norge har mistet en av sine beste sønner. En trøst er det, at han efter et dådrikt liv, har kunnet også dø i skjønnhet. Det har sikkert vært en død efter hans hjerte – å få sin grav der oppe i ishavet, til hvis utforskning han hadde viet sin ungdom og manndom og under utøvelsen av et stort kall – det å søke å redde en annen ekspedisjon, hvis leder rent menneskelig sett ikke kunne være ham sympatisk.
Derfor vil hans død, ikke mindre enn hans liv gjøre ham til den store folkehelt, som kaller på ungdommens dådskraft og taler til deres fantasi, og som ikke vil glemmes, så lenge der er nordmenn til.