Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1928
Gausdals sanatorium∗, august 1928
Varme og sol har det vært lite av i sommer over hele landet. Det har regnet – og atter regnet. Her på Østlandet har der da vært en og annen vakker dag innimellom, men på Vestlandet har det vært trøstesløst. I begynnelsen av måneden var jeg på min vanlige tur til Odda∗, og heller ikke mot oss var værgudene nådige. Den eftermiddag vi reiste fra Tyssedal∗, var der noen streif av sol, og vi benyttet anledningen til å ta en biltur på den nye vei langs Sørfjorden til Lofthus og tok dampbåten der. Det er nesten som å reise gjennom en eneste hage med frukttrær, hele denne strekning, og det var et vakkert syn, når solen kastet glans over alle disse trær, fulle av epler, pærer og plommer, som rødmet og skinte i solgullet.
På administrasjonshotellet∗ i Tyssedal var der en masse utlendinger av Nitridselskapets∗ folk – franskmenn, englendere og amerikanere.
På dampbåten traff vi igjen to av dem, den store franske industrimagnat Mr. Bouchayez(sic!)∗ og den engelske major Cooper∗. De skulle videre til Aurdal for å besøke en felles venn, som hadde blitt ørretfisker der. Disse to reiser stadig sammen og besøker også av og til hverandre på deres godser i deres hjemland. Men Mr. Bouchayer forstår ikke engelsk, og Mr. Cooper ikke fransk. "Så blir der" – som Mr. Bouchayer sa til meg – "aldri noen disputt eller trette mellom oss".
Vi tok denne gang fra Odda til Norheimsund og videre over til Trengereid, da vi skulle inspisere våre kalkstensbrudd på Skaftun∗ på Osterøy. Dette siste ble en våt fornøyelse. Det regnet, som om himmelens sluser var åpne hele tiden. Først ut på aftenen, da vi fra Osterøy skulle sette over fjorden til Vaksdal, gav regnet seg noe. Her tok vi toget, og da vi våknet i Oslo om morgenen, hadde vi strålende solskinn.
Her oppe på Gausdal har vi da av og til noen deilige solskinnsdager, og det regner sjelden hele dagen. Minister Irgens∗ er ikke her oppe i år – han skrev til meg fra Geilo at han hadde tatt sitt standkvarter der i år og gjorde små turer innover vidda.
Ingeniør Jørgen Dahll∗ og frøken Selma Cappelen∗ har i år vært mine stadige ledsagere på turene.
Her er ikke mange mennesker – men en del av den gamle, trofaste garde er her jo. Blant gjestene er våre to store pianister Backer-Grøndahl∗ og Brandt-Rantzau∗. Men de hverken hilser på hverandre eller taler sammen.
Backer-Grøndahl ser dårlig ut og føler seg meget nedfor; så han og hans familie holder seg helt for seg selv.
Brandt-Rantzau har imidlertid flere aftener gledet oss med å spille for oss.