Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1928
Oslo, 8. juni 1928
Fru Hanna Butenschøn∗ født Døderlein døde i går på Røde Kors'' klinikk∗ umiddelbart efter en operasjon. En kreftartet sykdom hadde for en tid siden angrepet hennes ene ben. Der var foretatt to mindre operasjoner uten at sykdommen kunne stanses, og man var nå tilslutt måttet gå til å amputere hele benet, men umiddelbart efterat legene var ferdig med amputeringen, døde hun.
Hun var gått modig til operasjonen, hadde allerede forsonet seg med tanken om å leve livet videre som invalid, når hun bare ennå noen år kunne få leve sammen med sine barn, barnebarn og barnebarnsbarn.
Fru Hanna Butenschøn var et eiendommelig og rikt utstyrt menneske – en av dem, man er lykkelig over å ha lært å kjenne.
Jeg hadde jo av og til truffet henne i selskaper, men det var egentlig først, da Kai∗ ble gift med hennes sønnedatter∗, at jeg lærte henne nærmere å kjenne. Men vi var i disse siste år blitt riktig gode venner, og jeg besøkte henne ofte i hennes vakre hjem på Skøyen hovedgård∗, og våre samtaler kunne da ofte strekke seg ut over både en time og mer, særlig når vi kom inn på våre felles interesser i fransk litteratur og kunst.
Da jeg sist besøkte henne for et par måneder siden, hadde hun nettopp samme dag merket, at en ny opphovning av benet hadde vist seg, og hun var derfor til å begynne med litt trist og nedfor. Så kom vi da inn på Flauberts∗ brev∗, som hun nettopp holdt på å lese, og som hun var svært opptatt av – senere gikk hun over til maréchal Lyautey∗ og de av ham utgitte brev∗ fra hans opphold i de forskjellige kolonier, som vi begge satte så høyt, og all tretthet og misstemning var forsvunnet. Hun var lutter liv og flamme.
Fru Butenschøn var varmt interessert for alt, som var oppe i tiden, og hun hadde sine bestemte meninger, som ikke alltid fulgte tidens strøm. Men hun var alltid tolerant og satte – selv hvor hun ikke kunne være enig – alltid pris på det, som hun også hos motstandere kunne finne av verdifullt og fremhevet dette.
Og dertil var hun et menneske med et varmt hjertelag og en virkelig karakter.
Det meste av hva hun har skrevet – under pseudonymet Helene Dickmar – vil kanskje ikke få noen varigere verdi. Hennes fortelling "Ut i livet"∗, som utkom i 90-årene, vil man dog minnes som en god bok, som i sine brytninger minner om Camilla Colletts∗ forfatterskap, og den siste bok, hun sendte ut for et par år siden, ”Barneøyne”∗, hvor hun gir oss sine barndomserindringer fra hjemmet i Asker∗ og fra Solli∗, hennes besteforeldre statsråd Petersens∗ hjem i Christiania, hadde en egen charme og var nydelig fortalt.
Jeg spurte henne engang, om hun ikke ville fortsette disse erindringer, og fortelle sine opplevelser fra hovedstaden og dens selskapsliv i de senere desennier, i hvilket hun jo selv hadde vært en av de ledende skikkelser. Men dertil svarte hun benektende og la til: "Jeg kunne så lett komme til å såre noen – dem selv eller deres efterlevende, hvis jeg skulle uttale meg fritt – og det måtte jeg jo, så det vil jeg ikke."
For Marie og Kai vil der bli et stort savn efter fru Butenschøn. Hun omfattet dem med stor hengivenhet og var alltid overfor dem den kjærlige og omsorgsfulle farmor, som søkte å lette livet for dem på alle måter.