Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1928
Oslo, 19. mai 1928
Det har vært talt meget om en fornyelse av teateret og den dramatiske kunst både her hjemme og i utlandet. Det naturalistiske drama og de skuespill, som alene hadde menneskeskildring og sjelsanalyse til mål, skulle ha overlevet seg selv. Tiden fordret noe nytt. Den dramatiske kunst holdt ikke tritt med den bildende kunst og musikken.
Da den unge norske forfatter Nordal Griegs∗ skuespill Barrabas∗ i fjor høst ble oppført på Nationaltheatret, ville man heri se innledningen til et nytt tidsrom for norsk dramatikk. Da det fra et og annet hold overfor dette skuespill ble innvendt, at personene ikke var levende, handlende mennesker, men alene talerør for forfatterens forskjellige ideer, skal fru Dybwad∗, som instruerte stykket, resolutt ha svart, at det nå måtte være forbi med menneskefremstillingen på scenen, nå er det ideene, man skal spille. Som om ideene ikke oppstår og lever i menneskenes sinn og alene kan gjøres levende for tilskuerne, når de klargjøres gjennom menneskers tale og handling. Hvis et skuespills personer alene er talerør for rent abstrakte ideer, har det ikke lenger noe med kunst å gjøre, og vil heller ikke fange menneskenes sinn, hvor verdifulle og sterkt tenkt forfatterens ideer i og for seg måtte være. På meg gjorde Barrabas intet inntrykk. Om handlingen het det, at den foregikk hvor som helst og når som helst. Til tross for denne forfatterens flotte gest var stykket allikevel både temmelig tidsbestemt og stedsbestemt. Og de nye ideer forfatteren ville proklamere, var svært lite nye og heller ikke fremsatt på noen original måte.
Det hele virket nærmest som en film – en rekke bilder, hvorav enkelte med fru Dybwads forståelsesfulle iscenesetting hadde fått et pust av poesi over seg, som for et øyeblikk fanget ens sinn. Således scenen mellom faren, som vil holde sønnen tilbake fra å gå ut i kampen og til ingen nytte preker fredens evangelium for den villende og handlende ungdom. I denne lille scene var det en dikter, som hadde ordet, og Halfdan Christensen∗ som faren og kanskje enda mer den unge skuespiller Einar Rød∗ som den unge gutt spilte den med et liv og med en kraft, som virket betagende.
Men efter all den virak, den unge forfatter hadde fått i pressen, ble det hele for meg en stor skuffelse. Jeg tenkte meg jo, at det var mulig, at jeg var blitt så gammel, at jeg ikke forstod den nye tid, og hva ungdommen nå forlangte og ble grepet av. Det trøstet meg imidlertid av min gamle venninne Aagot Dorenfeldt∗ å høre, at Sigurd Bødtker∗ hadde hatt ganske den samme oppfatning. Det var den siste forestilling, han så på Nationaltheatret, og hun hadde vært med ham der den aften, og han hadde vært glad over, at han slapp å anmelde den.
Da den tyske kommunist og dikter Ernst Tollers∗ meget omtalte skuespill "Hopla, vi lever"∗ fornylig rakk frem til vårt teater, het det på ny, at nå skulle vi endelig oppleve å få se det nye drama, et skuespill som var helt i kontakt med tiden og med en direkte propaganda av de kommunistiske ideer på teateret. Et skuespill hvor der ikke lenger var akter, men bilder, som samtidig spiltes og opprulledes for våre øyne på forskjellige felter, hvori scenen var oppdelt, hvor film og radio og alle tidens moderne oppfinnelser var tatt i bruk for å tjene scenekunsten.
Jeg fikk først forleden dag anledning til å se stykket, og jeg opplevde på ny en stor skuffelse. Naturligvis var der enkelte scener, som grep en, fordi vi følte, at det var en dikter, som talte, scener, hvor der – til tross for all tale i motsatt retning – var virkelig menneskefremstilling, og hvor menneskenes tale fant gjenlyd i vårt sinn, fordi det var livets egen tale. Og en del vittige replikker lyser jo også av og til opp. Men forøvrig interesserer Tollers stykke vesentlig som et teknisk eksperiment. Det hele virker irriterende oppstykket – dets personer virker mer som talerør enn som levende mennesker, det hele apparat får noe utvendig ved seg, som aldri kan bli av betydning for noen varig fornyelse av scenekunsten.
Ennå står vi således avventende over for, hva den nye slekt kan gjøre til en alvorlig fornyelse av den dramatiske kunst. Men det vil nok komme. Når man bare innser, at det er dikteren, som må ha ordet, og at det avgjørende er, hvilket nytt stoff han kan føre frem, eller se på det gamle med helt nye øyne. En ny teknikk spiller en forsvinnende rolle i denne forbindelse.