Ad Notam Online | Forsiden | Bind 16: 1927
6. desember 1927
Julaften satt jeg hos Barbara∗ til kl. 5 om eftermiddagen. Hun føler seg nå bedre.
Hennes værelse er fylt av det herligste blomsterflor, og det gjør henne godt, at så mange tenker på henne og viser henne sin sympati. Endog en misteltein til å henge under lampen og en grankvist med julelys hadde venner sendt henne.
Det var så ondt å gå fra henne og la henne ligge alene der på hospitalet julaften. Men da klokken nærmet seg 5, ville hun ha meg av sted, for at jeg kunne motta Kai∗ og Marie∗ og barnebarna, når de kom til juletreet.
Det ble jo en vemodsfull julaften uten henne, som er sjelen i alt i hjemmet. Men barnebarnas besøk fikk jo allikevel litt av julestemningen opp.
Kai hadde kledt seg ut som julenisse og kom inn med sekken med julegaver til dem. Til å begynne med var de redde og klynget seg fast til meg. Men lille Kai Arthur∗ tok snart mot til seg og gikk hen og rakte ham hånden, og så fulgte Baby∗ efter.
Julenissen forsvant, uten at de hadde oppdaget, hvem det var, og de var uhyre interessert i, hvor han var blitt av.
Barbara hadde vist seg så modig, da jeg gikk fra henne, men da jeg kom til henne i går, sa hun, at det hadde vært nokså slemt utover aftenen.
Hun hadde holdt seg tappert, til søstrene begynte å synge salmer ved juletreet ute i gangen, men da brast det for henne, og hun hadde ligget og grått langt utover natten.