Ad Notam Online | Forsiden | Bind 16: 1927
15. desember 1927
Bulletinen i morges var, at tilstanden var så god, som omstendighetene tillot, om hun enn ikke hadde sovet noe videre inatt.
I formiddag telefonerte dr. Natvig∗ til meg, at Barbara∗ gjerne ville se meg, og at jeg kunne få lov til å komme inn til henne et lite øyeblikk.
Jeg gikk opp til henne ved middagstid. Men det var et trist syn. De lidelser, hun hadde gjennomgått, sto preget i hennes ansikt, og hun sa også selv, at hun ikke hadde tenkt seg muligheten av slike smerter, og at hun fremdeles hadde det ondt, idet hun må ligge med en 10–12 tenger inne i seg. Og jeg vet, at Barbara ikke er av dem, som lett gir seg over, og som også er vant til smerter uten å klage.
Jeg så, hvor hun led.
Jeg satt med hennes hånd i mine – en varm, feberhet hånd – et par minutter, og så måtte jeg gå igjen. Hvor man føler seg ulykkelig ved å stå der så hjelpeløs og intet kunne gjøre for å lindre den lidende. Jeg vil aldri kunne glemme det lidende uttrykk i det kjære ansikt – det står for meg hvert minutt i dag.