Ad Notam Online | Forsiden | Bind 16: 1927
Oslo, 30. oktober 1927
Yvette Guilbert∗ er i Oslo – den gamle og dog evig unge visesangerske.
Gamle minner dukker opp fra mitt parisopphold i 1892. Hvor ofte hørte jeg henne ikke da oppe på Montmartre synge sine pariserviser med deres eiendommelige blanding av lettsindighet, av besk vidd og dog med en understrøm av et uendelig vemod – og ofte av dyster tragikk.
Og hvor levende står ikke hele hennes person for meg, som hun sto der på estraden og sang disse ofte "uskikkelige viser". Slank inntil magerhet med det ildrøde hår og med de lange sorte hansker trukket langt oppover armene – uten store gester, en liten håndbevegelse av og til – mens de uttrykksfulle øyne snart fikk et gaminaktig lite blink, snart sløvedes av et uendelig vemod.
Hun var så helt forskjellig fra den annen store visesanger på Montmartre i den tid, Aristide Bruant∗, som i sin kneipe der oppe, "Mirliton"∗, sang og resiterte sine egne viser og vers – disse små kunstverker, som han senere samlet i sin diktsamling "Dans la rue"∗. Han var i evig bevegelse, gikk fra det ene bord til det annet, snakket, sang, gestikulerte og moret seg, og hver gang der kom nye gjester inn i lokalet, sang vi alle under hans ledelse omkvedet:
"Tous les clients de Mirliton
sont des cochons, sont des cochons"∗
Det er nå en god menneskealder siden den gang, og nå skulle Yvette Guilbert synge i Nationaltheatret.
Jeg var i tvil, om jeg skulle gå og høre henne – jeg måtte jo være forberedt på, at det ville ødelegge de gode minner, jeg hadde om denne eiendommelige kunstnerinne.
Jeg gikk – og jeg ble stillet ansikt til ansikt med en kunstnerinne, som årene visstnok hadde forandret, men hvis kunst – om enn stemmen selvfølgelig ikke lenger hadde hele den tidligere sjarme – sto helt på høyden; årene hadde snarere utdypet sjelen i den.
Istedenfor den magre Yvette fra de unge år var det en aldrende morlille, som kom trippende inn på scenen, og som med vide gevanter søkte så godt som mulig å skjule sitt embonpoint, kun det ildrøde hår flammet ennå om hennes hode. Men da hun begynte å synge sine viser, glemte man helt den ytre apparens. Hver liten vise ble gjengitt med en sjelfullhet, en ynde og et humør, der holdt en fangen fra første øyeblikk og gjorde aftenen til en opplevelse av de uforglemmelige.
Hennes repertoire av viser var et annet enn tidligere. Det var ikke lenger de vågede pariserviser, hun ga oss. Det var små religiøse legender og rokokkosanger, der behersket dette. Og så en liten avdeling "galante viser" av Eugene Sue∗ fra første halvdel av forrige århundre.