Ad Notam Online | Forsiden | Bind 16: 1927
Oslo, 21. oktober 1927
Resultatet av stortingsvalgene∗ viser, at der går en radikal bølge over landet, idet de forenede arbeiderpartier har fått 62 av de 150 mandater. Høyre er blitt sørgelig desimert ved valgene, også Venstre er gått noe tilbake, mens Bondepartiet har vunnet noen plasser.
Selvfølgelig var det å vente, at arbeiderpartiene ville gå frem, efterat sosialdemokratene∗ hadde bøyd seg under åket og var gått inn i det kommunistiske arbeiderparti∗. Men at de skulle få en slik vind i seilene, kom visstnok som en overraskelse for de fleste, og valgresultatet burde derfor være et alvorlig memento for de borgerlige partier og mane dem til å slutte seg sammen til en felles front mot kommunismen.
Vi kan vel imidlertid med sikkerhet gå ut fra, at Venstre fremdeles vil isolere seg og fortsette med å kokettere med partiet "til venstre for venstre", så meget mer som partiet da formentlig kan ha håp om å tiltuske seg regjeringsmakten.
Det er ganske karakteristisk, at de to partier, der er gått frem ved valgene, er de, som foran valgene overfor de troskyldige velgere har viftet med gjeldsnedskrivning og kronens nedskjæring, nemlig Arbeiderpartiet og Bondepartiet.
Den radikale valgvind er forøvrig, når man tenker dypere over saken, ikke helt uforklarlig. Den økonomiske depresjon og skattetrykket, som tross alle løfter og alle fagre ord om reduksjon av budsjettene ikke er blitt lettet hverken av Venstres eller Høyres regjeringer, har fremkalt et mismot, der har bredt seg til videre og videre kretser, og ledet mangen blåøyd velger til å resonnere som så, at det kanskje var best, at et annet parti nå fikk forsøke seg.
De lønnsreduksjoner, som staten og kommunene av den bitre nød har måttet skride til overfor sine embetsmenn og funksjonærer, der allerede før sannelig har hatt det knagert nok, har utvilsomt skapt en bitterhet hos disse stadig voksende skarer og ført dem over i kommunismen, der for å fange velgere i sin uansvarlighet har motsatt seg disse reduksjoner. Allerede ved tidligere valg – bl.a. siste kommunevalg – kunne man konstatere, at kommunistenes stemmesedler ble benyttet i en utrolig grad av velgere i Oslo Westend.
Høyres brudd med det Frisinnede Venstre, der innlededes med Høyres landsmøtes mer enn tåpelige mishagsresolusjon overfor "Tidens Tegn"∗ og dets redaktør siste sommer, og som nå like foran valgene poengtertes ved Høyres ikke mindre uklare nektelse av å godta den av Frisinnede Venstres organisasjon utpekte kandidat til felleslisten for Akershus, dr. Thommessen∗, har selvfølgelig også gjort sitt til å forverre situasjonen for partiet.
Høyres ledelse og ministeriet Lykke∗ har også stadig vist seg å mangle den psykologiske sans, der forut aner noe av, hva det er, som vil "gjøre seg" uti politikkens mange irrganger, hva der ikke er av minst viktighet. Det har manglet den "lykkelige hånd".
Det kan kanskje sies, at valget i år i noen grad har vært, hva man kaller et stemningsvalg, og at nederlaget derfor ikke bør ta motet fra de konstruktive krefter her i landet. Men valgresultatet vil sikkert øke de tidligere altfor tallrike svartseeres rekker, og det forlyder også, at kapitalflukten allerede er i full sving.