Ad Notam Online | Forsiden | Bind 16: 1927
Oslo, 6. oktober 1927
Byen har for tiden besøk av Paris'' militærguvernør, general Gouraud∗, den fra kampene ved Dardanellene og som fører av det 4. armékorps under de heftige slag i Champagne i juli og september 1918 bekjente hærfører. Han er kommet hit opp efter innbydelse av foreningen Norvège–France∗ for å holde et foredrag om sin deltagelse i de mange kamper, og sine opplevelser i fransk Afrika, hvor han har tilbrakt nesten to desennier av sitt liv.
Han kom hit i forgårs ved middagstiden efter en alt annet enn behagelig reise over Nordsjøen. Vi var samme aften buden i en mottakelsesmiddag for ham i den franske legasjon, hvor han bor som minister Laportes∗ gjest under sitt opphold her.
Alle gjestene var samlet, da han med sin adjutant kom inn i salongen, iført sin daglige uniform. General Gourauds skikkelse er ved første syn kanskje ikke særlig imponerende. Han mistet som bekjent sin ene arm under kampene ved Dardanellene, og han ble også såret i det ene ben, som han sleper efter seg. Men når man ser nærmere på ham, og særlig når man taler med ham, stråler der ut fra hele hans personlighet en mandig kraft og samtidig en godhet, der virker helt sjarmerende.
Jeg sto i samtale med utenriksministerens frue, fru statsminister Lykke∗, da han kom inn, og den franske minister førte generalen først hen til henne. Da fru Lykke – merkelig nok til tross for sin stilling – hverken forstår eller kan tale fransk, falt det i min lodd å være tolk, og jeg fikk derfor da og også efter middagen anledning til å tale med ham. Som alle riktig store menn, jeg har truffet i livet, var han enkelheten, likefremheten og forekommenheten selv – uten spor av pretentiøs storhet eller påtatt fornemhet.
Det ble en meget belivet middag, og var jeg så heldig å få til borddame fru Johan Bojer∗, som jeg kjente fra før, og som både er meget vakker og meget inntagende.
I går holdt general Gouraud så sitt foredrag i universitetets aula, der var pakkfull, med alle autoriteter på det militære område, alle utenlandske diplomater, og kongen∗ og kronprinsen∗ i spissen.
General Gouraud fortalte jevnt og naturlig om sitt liv der nede i det merkelige kolonirike – men hans foredrag ble en hyllest til den franske soldats lojalitet, mot og evne til å forsake. Og en hyllest til den mann, der fremfor noen annen har fortjenesten av den franske kolonisasjon av Marokko, maréchal Lyautey∗, en av tidens virkelig store menn, en genial administrator, en fremtredende kriger og en fornem skribent. Jeg leste for en tid siden maréchal Lyauteys brever∗ fra sin virksomhet i de forskjellige franske kolonier. Det er et verk, som sikkert lenge vil leve i fransk litteratur.
Generalen, der ved sin ankomst til aulaen ble hyllet med en begeistring, man sjelden ser maken til, ble da han trådte ned fra kateteret, på ny hyllet av forsamlingen, der reiste seg, da formannen i Norvège–France, professor Trampe Bødtker∗ takket generalen "qui avait su vaincre sur le champ de bataille, mais qui avait ce soir aussi su qonquerir tous les cœurs par la charme de sa parole”∗. Efter foredraget var der en stor bankett til ære for generalen i Grand Hotells rococosal∗, hvor Barbara∗ og jeg var med blant vertskapet. Det var en stilfull og nydelig arrangert fest – og også meget belivet. Bordet var praktfullt smykket med blomster, og foran generalens plass var der arrangert en kopi av triumfbuen en miniature i grønt.
Vi kom først hjem i de små morgentimer.