Ad Notam Online | Forsiden | Bind 16: 1927
Oslo, 2. juli 1927
Døden har i år gjort mange innhugg i vår venne- og bekjentskapskrets.
I dag var jeg til stede ved Nils Vogts∗ bisettelse. Han var jo min bror Jakobs∗ eldste og beste venn helt fra studentdagene, og før hans hustru døde, vanket vi jo også av og til i deres hjem.
Professor Stang har i "Morgenbladet" skrevet en varmt følt og forståelsesfull nekrolog over avdøde, til hvem han var knyttet ved mange års vennskap, uten dog å legge skjul på de svake sider ved hans personlighet. Jeg tror, at Stang har her gitt en uttømmende og sann karakteristikk av Nils Vogt, og at der intet er å tilføye.
Da fru Vogt∗ døde i 1906, mistet Nils Vogt meget. Hun var, som han ofte selv sa, "hans våkne samvittighet". Hennes klokskap og sikre takt var en uvurderlig støtte for et sinn, der hadde lett for å komme ut av balanse. Og uaktet han på hennes gravsten hadde innrisset Ibsens ord, "Evig eies kun det tapte", var det i de senere år ofte merkbart, at hans hustrus regulerende innflytelse var borte.
Det var i 1905, at Nils Vogt øvet sin største gjerning, og det er vel ikke synderlig tvilsomt, at hans artikler i "Morgenbladet" hadde en innflytelse, som rakte vidt, og brakte det politiske parti, han tilhørte, til å stå samlet om de store oppgaver.
Han sto den gang i sin manndoms fulle kraft, alltid kampglad og begeistret og i besittelse av en utrolig arbeidsevne.
Jeg husker, vi var i en middag hos Vogts den dag våren 1905, da kronprins Gustavs∗ manifest til det norske folk utsendtes fra slottet her, hvor han oppholdt seg. Vogt fikk telefonbudskap herom fra redaksjonen like efter middagen, men ble allikevel hos oss og var den sjarmerende vert, til selskapet skiltes ved midnatt. Og morgenen efter kunne hans gjester til sin morgenkaffe lese hans svar til dette manifest – en artikkel, som skjønt utarbeidet i de sene nattetimer efter et selskap, er en av de beste og kraftigste artikler, der noensinne er flytt fra hans penn.
Jeg bodde sammen med brødrene Nils og Benjamin Vogt∗ i Berlin høsten 1889 og har mange gode og lyse minner fra dette samvær.
Ved Vogts bisettelse i dag ble kun ritualet lest – og intet ord ble tilføyet av den forrettende prest. Hans datter∗ hadde fortalt Jakob, at han i efterlatte opptegnelser hadde nedskrevet noe, han ønsket at gamle pastor Herman Lunde∗ skulle si ved hans båre. Lunde er imidlertid i England, og den prest, der forrettet, hadde ikke ønsket å fremføre dette. Familien bestemte da, at der overhode intet personlig skulle sies ved båren. Med den masse av blomster, der fylte krematoriet og den vakre musikk ble bisettelsen dog en stemningsfull høytidelighet – og heldigvis hadde avdøde bestemt, at all den kransepålegging, der i den senere tid har tatt så store dimensjoner, og som kun tjener til å ødelegge en høytidsfull stemning, ikke måtte finne sted.