Ad Notam Online | Forsiden | Bind 16: 1927
Oslo, 29. juni 1927
I dag holdt den tyske utenriksminister dr. Stresemann∗ i universitetets aula det foredrag, som han som nobelpristaker skal holde her.
Der var en kolossal tilstrømning. Da jeg kom til aulaen, var der stor kø utenfor, men takket være universitetssekretæren fikk jeg en utmerket plass på 4. benk.
Alt hva der er av autoriteter i staden, med kongen∗ i spissen, var til stede. Blant tilhørerne var også den franske∗ og engelske minister∗.
Da dr. Stresemann besteg kateteret, reiste publikum seg og mottok ham med de mest stormende ovasjoner.
Stresemann har intet tiltalende ytre. Han ligner helt en tysk korpsstudent, men av den vulgære type. Dog er der en egen robust kraft over skikkelsen, og der stråler en bevisst mandighet ut fra hans person.
Egentlig veltalende kan man vel heller ikke si, at han er. Hans stemme har en viss skurrende metallklang, men når han hever seg til patos, er der en viss bunden varme over hans foredrag, der ikke kan unnlate å gjøre inntrykk.
Hans foredrag var velsignet fritt for all vanlig tysk "schwung" – han fulgte den hele tid sitt manuskript, og der var ingen overflødige ord.
Dr. Stresemann betonet, at Locarno∗ utvilsomt var et vendepunkt i den europeiske politikk efter krigen. Den overenskomst, der ble sluttet der, betyr en varig fredstilstand ved Rhinen. Begge de store stater, der her støter til hinannen, har gitt avkall på enhver maktanvendelse, og de øvrige makter har tilsagt sin bistand til den stat, der til tross for overenskomsten måtte bli angrepet. Det er treuga Dei – Guds fred – der skal herske der. Og hva der er viktigere, dr. Stresemann erklærte uttrykkelig, at den tankegang, der ligger til grunn for Locarnooverenskomsten, i dag har tilslutning fra den overveiende del av det tyske folk.
Men hr. Stresemann tilføyet og med rette, at den politikk, der ble grunnlagt i Locarno, krever en atmosfære av tillit og kan ikke forenes med mistillit eller vold. Den bygger på forståelse og fri vilje – i troen på en ny fremtid, fra hvilken maximen om, at "makt er rett" må være bannlyst. Derfor må fremmede bajonetter vekk fra et land, der har avsvoret enhver tanke om revansje.
Han fremhevet, at ingen, der var til stede i Genève, vil kunne glemme det øyeblikk, da Briand∗ slynget ut over forsamlingen sine ord om, at kanonenes tid måtte være forbi. Begge de to store folk – franskmenn og tyskere – hadde gjennom så lange tider vist, at de hver især var tapre og utholdende krigere, så ytterligere laurbær fra krigsskueplassene var helt overflødige, og at fremtiden derfor bare burde oppleve å se dem kjempe for de store ideelle mål, som demret for menneskeheten.
Stresemanns tale gjorde såvisst ikke inntrykk av, at den tyske utenriksminister er noe "fredsfår", men man fikk det bestemte inntrykk, at han ville være med å bygge fremtiden for det tyske folk ut fra andre idealer enn dem, der tidligere har behersket den tyske mentalitet.
Jeg festet meg ved hans ord om, at mens det tidligere hadde hett, at "das Schicksal eines Volkes ist seine Politik"∗, måtte det nå heller sies "das Schicksal eines Volkes ist seine Wirtschaft"∗.
Det er ord, som våre hjemlige politikere burde legge seg mer på hjerte.
Jeg talte med professor Fr. Stang∗ efter foredraget. Han var aldeles begeistret over Stresemanns foredrag, som han betonet som det beste og mest vidtskuende politiske foredrag, han noensinne hadde hørt, hva der efter min mening er en betraktelig overdrivelse.