Ad Notam Online | Forsiden | Bind 16: 1927
Oslo, april 1927
Der har helt siden 15. februar vært stans i flere av våre viktigste industrier, og der er ingen løsning av arbeidskonflikten i sikte. Arbeiderne krever å beholde den samme levestandard, som de hadde under høykonjunkturen under krigen, og som den Thinnske voldgiftsdom∗ av 1920 helsikret dem, efterat nedgangstidene var satt inn. Da prisnivået jo er falt noe, er de villig til noe reduksjon, men ikke større enn at de – realistisk sett – beholder sine gamle lønninger og vel så det. Alle andre må finne seg i betydelige reduksjoner – kun arbeiderne skal fremdeles være en priviligert klasse.
De fleste industrier går med tap – man kan med de store arbeidslønner og de drepende skatter ikke konkurrere med andre land, og arbeidsløsheten stiger. Mange industrier har måttet lukke fabrikkene og mange går med innskrenket drift. Og det vil nok bli tilfelle med flere og flere.
Det forlyder nå, at regjeringen – alle sine prinsipper til tross – vil foreslå en ny lov om tvungen voldgift, gjeldende foreløpig for et par år. Blir det resultatet, vet man, hvorledes det vil gå. Voldgiftsretten vil nå – som tidligere – ikke ha mot til å innta et prinsipielt standpunkt, men der vil høkres og deles, og det vil fortsette å gå nedover skråplanet med norsk næringsliv. Hverken de styrende eller almenheten har ennå øynene åpne for, hvor lite der skal til, for at hele maskineriet snart stanser.