Ad Notam Online | Forsiden | Bind 16: 1927
Oslo, 24. mars 1927
Emma Stang∗ – dronningens∗ overhoffmesterinne – er avgått ved døden efter et langt, smertefullt sykeleie. Det ble allerede ihøst konstatert, at hun led av kreft – og legene hadde ikke noen større tro på, at hun kunne komme seg. Der ble imidlertid gjort forsøk med en ny kur mot kreft – blyinnsprøytninger – der praktiseres av en engelsk lege i Liverpool. Hun reiste dit over, og en stund syntes det å lysne, men for ca.1 måneds tid siden tok sykdommen atter overhånd.
I den første tid, efterat vi var gift, hadde vi atskillig omgang med Stangs. Emma Heiberg var en barndomsvenninne av min svigerinne Celina∗ og kom stadig i det Ihlenske hjem. I de senere år var vi kommet mer bort fra hverandre.
Emma Stang var en kraftig personlighet med meget bestemte meninger og sterke sympatier og antipatier. Hun var en representativ dame og forsto å omgås alle slags folk på en jevn og naturlig måte. Hun ble straks efter kongefamiliens ankomst meget velsett ved hoffet, og der utviklet seg gjennom årene et varmt vennskap mellom dronningen og henne. Og det ble mottatt med alminnelig tilfredshet, da hun for vel 1 års tid siden ble utnevnt til å efterfølge fru Rustad∗ som overhoffmesterinne. Man håpet, at hun, som ellers hadde le courage de son opinion∗, skulle få dronningen til å delta litt mer i sosialt og veldedighetsarbeid, enn tilfelle har vært hittil.
I går ble fru Stang begravet. Det var en pompøs begravelse. Kapellet på Vestre Gravlund var fylt av alle autoriteter med kongefamilien i spissen og med diplomatiet samlet sittende vis-à-vis den sørgende familie på den annen side av kisten.
Jeg måtte uvilkårlig tenke på den enkle stillferdige måte, hvorpå Eleanor stedtes til jorden for en uke siden, og hvor meget mer stemningsfullt og for de nærmeste mer gripende denne høytidelighet var. Det lignet også så lite Emma Stang, der elsket enkelhet og likefremhet, at hennes begravelse skulle få dette offisielle tilsnitt.
Da man kom inn i kapellet fra snestormen ute og så kisten stå der dekket under et hav av hvite blomster og kapellet helt dekket av sort og kun opplyst av skinnet fra lysene på de masser av kandelabre, der var plassert på begge sider av kisten, var det dog et syn, der virket betagende, og som man sent vil glemme.