Ad Notam Online | Forsiden | Bind 16: 1927
Oslo, 23. februar 1927
Georg Brandes∗ er død efter et kortere sykeleie efter en operasjon, han hadde måttet underkaste seg. Han fylte nylig sitt 85de år, men var åndelig våken og like full av arbeidslyst og arbeidsiver til det siste. Han døde som den samme store opprører mot all overlevert autoritet. Hans siste bøker om Jesus og om kristendommen var full av spott mot den kristne overlevering og den kristne tro, hvis makt over sinnene, han mente, kun skyldtes menneskenes uvitenhet og den menneskelige dumhet.
Det er sagt om Georg Brandes, at han var det siste store tre i skogen fra 70–80-årenes rike grotid her i Norden. Og med rette. Hans innflytelse på den ungdom, der vokste opp i disse år, var større enn noen annens. Hans forelesninger ved Københavns universitet i 70-årene over hovedstrømningene i det 19.århundres litteratur virket, efter hvert som de utkom i bokform∗ og spredtes ut over Norden, som en hel åndelig revolusjon.
Som Sofus Schandorph∗ skrev i sitt dikt til Brandes i 1882:
Søvnig drev man langs de gamle stier
nynnende de gamle melodier
-----
Da kom Du – en ildaand, lysets bringer
muntert susende paa flammevinger;
hu – det dirrede vort gamle hus!∗
Allerede, mens jeg gikk i gymnasiet på katedralskolen i Trondhjem, kastet jeg meg med iver over studiet av disse forelesninger, og høsten 1883 holdt jeg i gymnassamfunnet flere foredrag om Georg Brandes, full av begeistring over de nye tanker og nye ideer, der her forkyntes. For hele den unge slekt sto han som "verdenstankenes tolk på Danmarks tunge". Hans frisinn, hans medfølelse med alle, der var undertrykte, hans hat mot alt, der smakte av tyranni eller undertrykkelse, kunne ikke annet enn å fenge dypt i ungdommens mottakelige sinn.
Han løftet den litterære kritikk opp i et høyere plan. Han gjorde den virkelig til den tiende muse. Hans verker førte oss inn i en åndsverden, som for størstedelen tidligere var oss fremmed. Georg Brandes var vel ingen stor skapende ånd, men han var en åndfull og genial formidler. Men ofte ensidig, det kan ikke nektes – og undertiden også merkelig uforstående overfor ånder, hvis livssyn var ham fremmed. Vi så det ikke så meget i vår ungdom, blendet som vi var av det nye evangelium, han forkynte, hans bestikkende argumentasjon og hans på samme tid klare og betagende stil, der som "en skjult bekk ga selv de tørreste egner friskhet og liv".
Hans forkynnelse av, at det "at en litteratur lever, viser seg i, at der settes problemer under debatt" øvet en vidtrekkende virkning på den samtidige og efterfølgende diktning i Norden. Men det er en av de teser, som vår tids diktning forlengst har veket bort fra – så langt, at en av det unge Frankrikes mest begavede forfattere, André Gide∗, i fortalen til sin bok "L''Immoraliste"∗ uttaler: "À vrai dire, en art il n''y a pas des problèmes – dont l''œuvre d''art ne soit la suffisante solution."∗
Da Brandes nå lukket sine øyne, sto han i grunnen nokså ensom i sitt fedreland. Men når en av Danmarks mest kjente forfattere, Henrik Pontoppidan∗, nå ved hans død sier om Brandes, at han var en fremmed, der aldri fant jordbunn i Danmark, skytes der over målet. For det Danmark, der levet og virket i de siste desennier av det foregående århundre, var han den høvding, hvorom den åndelige elite samlet seg, og han satte utvilsomt sitt preg på noen av de betydeligste diktere i dansk litteratur.
Hans siste bøker var utsprunget av det hat til kristendommen, der går som en rød tråd gjennom alle hans verker, men som dog aldri har gitt seg så krasse utslag som i hans to siste bøker om Jesus∗ og Urkristendommen∗. Det er sagt om dem og visselig med rette, at de er historisk utilforlatelige fra ende til annen.
Georg Brandes hadde sine store feil, der lå åpent i dagen – han hadde en merkelig evne til å blottstille seg, men han var et modig, et stridende og et intenst arbeidende menneske til det siste. Åndelig sløvhet og dovenskap var ham alltid den motbydeligste av alle laster.
Efter hans eget ønske vil hans lik bli brent alene i overvær av hans datter og et par av hans nærmeste venner.