Ad Notam Online | Forsiden | Bind 16: 1926
Oslo, 15. oktober 1926
Dikteren Hans E. Kinck∗ er avgått ved døden efter en kortvarig influensa. Hans hjerte hadde vært svakt i den senere tid – hans hustrus∗ død for et par år siden hadde også tatt svært på ham – så han hadde ikke megen motstandskraft.
Kinck og jeg ble studenter i samme år – 1884 – og i studenttiden traff jeg ham ikke så sjelden i brigadeintendant Staffeldts∗ hjem, det gamle trehus ved foten av bakken til Wergelandsveien, der ennå står der i sin gamle skikkelse. Vi var begge venner av husets sønn, Bernhard Staffeldt∗, der døde som ung kavalleriløytnant i 1892 (som siste ætling av slekten Staffeldt, der nå er utdødd), og dette hjem sto åpent for alle hans venner med gammeldags, hyggelig gjestfrihet.
Allerede som ung var Kinck en særpreget natur – vanskelig å komme inn på – og han virket likesom meget eldre enn oss andre. Det vakte vår forundring, at den, han mest omgikkes, og som han regnet som sin beste venn var en – i alle fall efter vår oppfatning den gang – eldre dame, frøken Anna Egeberg∗, en søster av livmedikussen∗. Jeg kjente henne ikke, men hun ble omtalt som en fin og begavet dame med utpreget musikalske interesser.
Hans Kinck slo inn på det filologiske studium, og det var ikke så ofte, vi traff hverandre senere i livet. Så lenge han bodde på Bestum, traff jeg ham dog av og til på mine aftenturer, og vi slo da følge. Og han var da alltid meddelsom og interessert i alt.
Det er vel ikke mer enn 3 uker siden, jeg traff ham i Bygdø allé, og han fulgte meg utover. Det ble vårt siste møte. Han var da meget opptatt av Mussolini∗ og hans regime i Italia. Han anså Mussolini som en inferiør natur og hans maktstilling i Italia som en ulykke for det italienske folk. Tiden vil vise, om han her så riktig.
Kincks diktning vant aldri det store publikum. Hans verker var ingen sofalesning; det krevdes både anspenthet og tankearbeid for å kunne tilegne seg den. Men blant de unge har der dannet seg en hel menighet, der dyrker ham som den betydeligste dikter og seer, de senere desennier har frembrakt. Og så meget kan det sies, at ingen av våre diktere har loddet dypere i den norske folkesjel enn Kinck.
Kinck var en ensom mann. Der var ikke falt så meget solskinn på hans vei. Og til tross for all hans selvfølelse, tror jeg nok, det naget ham, at hans dikterproduksjon kun fikk en innskrenket lesekrets.
Men eftertiden vil sikkert – således som det som regel er tilfelle med de særpregede og ikke lett tilgjengelige diktere – gi ham full oppreisning.
Kinck var takknemlig for den minste sympati, der vistes ham. Han takket meg således hjertelig, fordi jeg hadde mintes ham og hans virke under studenterjubileet for 2 år siden. Og senere sendte han meg sin nye utgave av sin ungdomsbok "Ungt folk"∗ som tegn på sin takknemlighet.