Ad Notam Online | Forsiden | Bind 16: 1926
Oslo, 17. september 1926
Ved møtet i Nasjonenes Forbund∗ er i disse dager Tysklands opptakelse i forbundet og dets innvelgelse i rådet endelig brakt i orden – til tross for alle intriger og småsinnet opptreden fra enkelte stater. Og verden vil trekke et lettelsens sukk.
Ved sin inntreden i delegertforsamlingen ble Stresemann∗ og Tysklands øvrige delegerte hilst med demonstrativt bifall. Og hr. Stresemann holdt gudskjelov en taktfull tale.
Også på det komersielle og økonomiske område synes der å bindes sterkere og sterkere bånd mellom Frankrike og Tyskland. Der vises fra begge sider en fordragelighet og forsonlighet, som man kun for et par år siden ville ansett som umulig.
Jeg må tenke på, hva en av de ledende i Schuckert-Siemens-konsernet∗ sa til meg under mitt opphold i Berlin i 1915 – midt under krigen – om at det var Tyskland og Frankrike, der burde stå sammen som de ledende nasjoner i Europa, og at det alene skyldtes Tysklands slette diplomati, at der ikke for lengst var sluttet en entente mellom disse stater.
Det var riktignok på en tid, der "Gott strafe England"∗ var den gjeldende parole i Tyskland, og man der nesten hadde en viss sympati for fienden Frankrike. Men allikevel.