Ad Notam Online | Forsiden | Bind 16: 1926
Oslo, 14. juli 1926
Odelstinget har besluttet, at der skal reises riksrettssak mot ministeriet Berge∗ i anledning av dets støtte til Den Norske Handelsbank∗ ved i mai 1923 å gjøre et innskudd i banken av 25 millioner kroner i form av statsveksler, uten at saken var forelagt Stortinget, og enn videre fordi denne støtte ikke fikk sitt uttrykk i det statsråd hos kongen i januar 1924 fremlagte statsbudsjett, og ytterligere fordi der heller ikke av regjeringen ble gitt opplysning til Stortinget om dette innskudd under Stortingets behandling i april 1924 av regjeringens proposisjon om statsgaranti til banken på 15 millioner kroner.
Riksrettsflertallet besto – foruten selvfølgelig av alle kommunister og sosialister – også av Venstre, et par av Bondepartiet og 1 høyremann, hr. Knudsen∗ fra Porsgrunn.
At ministeriet Berge ved å holde Stortinget utenfor ikke har handlet formelt efter forfatningens påbud, kan ikke bestrides. Men spørsmålet er, om der ikke må sies å ha vært nødstilstand til stede, og om hjelpen ikke ville blitt uten effektiv nytte, hvis Stortinget var blitt innviet i støtteaksjonen.
Ti det er, som Holberg∗ sier: "Erfarenhet viser dog, at undertiden regnes til fornuft og skjønnsomhet å tilsidesette regler og formaliteter."∗
Det er selvfølgelig vanskelig nå mange år bakefter å oppkonstruere situasjonen, som den var i mai 1923, da hjelpen ble ytet, og ha klart for seg de psykologiske momenter, som virket hertil. Alle vil vel imidlertid måtte erindre, hvor oppskaket sinnene var, efterat Foreningsbanken∗ og Centralbanken∗ i april samme år hadde innstilt sine betalinger og var kommet under offentlig administrasjon, og hvor mistilliten til norske banker også hadde spredt seg til utlandet og begynte å bli farlig for hele landets kreditt.
Jeg var i Karlsbad i mai 1923, og jeg erindrer vel, hvorledes de mest urovekkende rykter også var nådd dit. Banksjefen i den bank, hvor jeg hadde mitt akkreditiv, talte med bekymring om de norske finanser, og stemningen blant de norske badegjester var meget nervøs. Der hviskedes om, at de gjenværende norske storbanker også sto svakt. Der nevntes snart en, snart en annen bank. Jeg fikk, mens jeg var dernede, et fortrolig brev fra Hieronymus H.∗, der som formann i Kreditkassens styre hadde vært med i de forut for støtteaksjonen stedfunne forhandlinger med regjeringen, Norges Bank, de 3 større privatbanker og Handelsbankens styre. Han uttalte her, at stemningen både innenlands og utenlands var så nervøs, at en ytterligere bankkatastrofe måtte hindres, og han håpet at den ytede hjelp ville bringe Handelsbanken over vanskelighetene, og at finansministerens∗ offentliggjorte erklæring om, at noen ny bankkalamitet ikke ville inntreffe, ville virke beroligende både innen landet og ikke minst overfor utlandet, hva der var i høy grad påkrevet.
Det er ikke godt nå å si, hvorledes det ville gått her i landet, hvis der ikke fra regjeringens side var handlet hurtig og i stillhet.
De 25 millioner, hvorav staten formentlig vil få halvdelen tilbake som dividende, har sikkert vært vel anvendte penger. Og efter den stilling, Stortinget hadde inntatt overfor Centralbanken og Foreningsbanken, måtte regjeringen med trygghet kunne regne på, at Stortinget, når det i sin tid fikk seg saken forelagt, ville ha godkjent støtteaksjonen.
Protokollkomiteens innstilling om riksrettstiltak kom som noe av en overraskelse – ingen hadde tatt "Dagbladets" stadige bjeff særlig alvorlig, og mange av Venstre er sikkert ikke gått med på den med noen glede i hjertet. Det er således bekjent, at statsminister Mowinckel∗, der aldri har lagt skjul på, at han i realiteten var enig i støtteaksjonen, like til det siste telte på knappene om, hvorledes han skulle stemme. Og det sies, at alene trusselen om, at venstrepartiet ville detronisere ham som fører og erstatte ham med den efter regjeringsskiftet mannvonde statsråd Mjelde∗, fikk ham til å stemme for riksrett.
Høyremannen advokat Getz''∗ klossete kompromissforslag – der var blitt til uten Berges∗ vitende og vilje – og som skulle søke å innfange Mowinckel og andre tvilende sjele, har alene kunnet svekke posisjonen for Berges regjering og vitner om en naivitet og politisk umodenhet, der kun har kompromittert forslagsstilleren og partiet.
At kommunister og sosialister med glede har gått til aksjon mot den mann, der med størst dyktighet og besluttsomhet har krysset deres planer, er selvsagt. Og for det store gross av Venstre har det sikkert også vært en fryd å få se den mann på anklagebenken, der fra å være partiets generalsekretær – den gang da Venstre ennå kunne sies å være et liberalt parti – var blitt dets mest fryktede motstander. Det er hevn over denne mann, der nå skal tas. Når enkelte av Bondepartiet også har vært med på aksjonen, skyldes det sikkert – foruten at de i sitt hjerte ennå er venstremenn – den meget kortsynte og uforstående betraktning, at en bankkatastrofe kun er en bysak. De evner ikke å innse, at en ødeleggelse av bynæringene i neste omgang også vil bli til ødeleggelse for landsnæringene.
Når man tenker på den Gunnar Knudsenske regjerings∗ og Venstres ødsling med hundretalls av millioner under og efter krigen, der har ført oss til avgrunnens rand, blir ministeriet Berges støtte til Handelsbanken i og for seg den rene bagatell. Ved å strø penger om seg til de mest besynderlige bidrag, til innkjøp av fabrikker og gruver, der bare har påført staten tap, og ved å opprette en statshandel, der alene for fiskens vedkommende påførte staten et tap av over 200 millioner kroner, oppnådde Venstres styre av landet, til tross for at statsinntektene fløt inn med hittil efter våre forhold uante summer, å øke statsgjelden med det mangedobbelte, så at det norske folk holder på å kveles under snart uutholdelige skattebyrder. Og opposisjonen satt med foldede hender og så på, at ødeleggelsens verk fullbyrdedes.
Statsminister Berge er den første finansminister efter krigen, der har søkt å føre landets finanser inn på saneringens byrdefulle, men nødvendige vei. Overfor ham skal man nå dukke seg ned i formalisme og prokuratorknep og søke å fordunkle livets realiteter.