Ad Notam Online | Forsiden | Bind 16: 1926
Oslo, 8. juli 1926
Der arbeides fra forskjellig hold – og som det synes med ikke ringe tilslutning fra norske politikere av de borgerlige partier av alle avskygninger – av all kraft for å søke hindret at det forslag til voldgiftstraktat∗ med Danmark, som den Mowinckelske regjering∗ har fremsatt, og som er av samme art som dens forslag til voldgiftstraktater med Sverige og Finland, skal bli vedtatt av Stortinget. Norge må ikke gå til avslutning av noen voldgiftstraktat med Danmark, fordi vi har forskjellig utestående med dette land, som man først må komme til enighet om.
Det vil imidlertid efter min mening ta seg noe eiendommelig ut, om det norske storting, der jo alltid i ord har hevdet sin enestående fredsvennlighet, og som er gått i bresjen for, at voldgift er den eneste verdige avgjørelse av stridigheter mellom nasjonene, og som derfor også av Nobel∗ ble tildelt det ærefulle verv å utdele hans fredspris, ville stille seg avvisende overfor den voldgiftstraktat, som den norske regjering har avsluttet med den danske under forbehold av Stortingets approbasjon, og som allerede er ratifisert av den danske riksdag, fordi vi mener å ha enkelte uavgjorte tvistigheter med dette land.
Er det da disse folks mening, at det kun er, når der ikke kan oppkomme tvist, at voldgiftstraktater bør avsluttes? Det minner om et av Venstres slagord fra unionskampene: "Man forhandler ikke om sin rett!"
Et sånt standpunkt savner jo klart enhver logikk og vil neppe kunne forstås i andre land.
Det var derfor velgjørende å se, at Fridtjof Nansen∗ i dag i en meget velskrevet artikkel i "Tidens Tegn"∗, der er talerøret for motstanderne av voldgiftstraktaten, tar avstand fra dette besynderlige utslag av sjåvinisme, og nedlegger en indignert protest mot, at den, som ikke er enig i bevegelsen, ikke skulle tenke nasjonalt.
Det er visselig ingen nordmann, som ikke føler det som noe meget sårt, at Norge i 1814 ved en tarvelig manøver ble berøvet sine gamle landsdeler ved det norske hav – Island, Færøyene og Grønland, hvorved det norske rike på en måte ble lemlestet. Men det er nå dessverre en gang så, at vi frasa oss vår historiske rett til disse land, da det norske storting i 1821 – om enn nødtvungent – gikk med på å oppgi alle krav på dem mot en reduksjon i sin andel av den felles statsgjeld fra helstatens tid. Og som Nansen riktig fremholder, hvordan ville forholdene i Europa bli, om de europeiske land ville gå til å grave opp igjen all gammel urett og søke å få gjenopprettet sine grenser fra for hundre år siden. All tale om fred og voldgift mellom folkene måtte da forstumme, og man ville ha et perspektiv av endeløse kriger foran seg.
Sårene er der imidlertid, og de er blitt enda mer irriterende, fordi Danmark har stilt seg så lite imøtekommende overfor våre berettigede krav fra norsk side.
Med en halsstarrighet, der synes lite begrunnet, sitter Danmark således fast på de arkivsaker, som alene vedkommer Norge og som det kan ha en virkelig interesse for vårt land å være i besittelse av.
Og Danmarks lite forståelsesfulle opptreden med hensyn til våre fiskeri- og fangstinteresser på Grønland, må nødvendigvis også bidra til å vedlikeholde en berettiget misstemning.
Nå må det selvfølgelig ikke lates ut av betraktning, at Grønland først og fremst er eskimoenes land, og at der derfor i første rekke må tas hensyn til disses fremtid og livsinteresser. Men litt mer høysinn kunne man dog vente fra dansk side overfor det land, under hvis makt Grønland har ligget og rettelig fremdeles skulle ligge, og som har den største fortjeneste av dette lands kolonisasjon. Og våre interesser her er av så pass stor økonomisk betydning, at våre myndigheter må vise dem den største oppmerksomhet.
At avslutningen av en voldgiftstraktat skulle legge noen som helst hindring i veien for, at man ved forhandlinger med Danmark kan oppnå for oss en tilfredsstillende løsning av svevende tvistespørsmål, er meg derimot uforståelig. Og som Nansen påviser i sin artikkel, vil vår sak, hvis forhandlinger ikke skulle lede frem, ikke stå verre, hvis Stortinget vedtar det nye forslag til voldgiftstraktat. Snarere tvert imot. Ti mens en avgjørelse efter den nå gjeldende traktat alene skal bygges "på grunnlag av aktelse for retten", skal den efter det nye forslag til voldgiftstraktat skje "efter grunnsetningene for rett og billighet".
Jeg kan ikke forstå annet, enn at konsekvensen av traktatopposisjonens politikk må bli, at får vi ikke vår rett under forhandlinger, så må våpnene tale. Men overfor en sånn tanke korser man seg og forsikrer at det ligger utenfor enhver nordmanns hensikt. Og vel er det. Men da forekommer det meg, at grunnlaget for den hele aksjon svikter. Det hele blir et slag i luften, som alene kan tjene til å forbitre forholdet landene imellom.