Ad Notam Online | Forsiden | Bind 16: 1926
Oslo, 20. juni 1926
I går feiret jeg min 60-års fødselsdag. Det nytter lite å skjule for seg selv, at det nå er alderdommen, man står på terskelen til. Nå kommer de år, om hvilke noen sier, at de behager oss ikke, mens andre mener, at også disse år har sine store gleder, og det endogså dypere og varigere gleder enn de tidligere. Jeg er redd for, at det er illusjoner, og at Hamsun∗ har rett, når han sier, at det kun er alderdommens forsøk på å flagge med sine siste rester. Never mind – man får i alle fall forsøke å holde sine jern glødende så lenge som mulig.
Men noe å feste for, er det i alle fall ikke når man går inn i det 7. desennium. Jeg var derfor fullt bestemt på å la dagen gå forbi i all stillhet. Da alt nå skal i avisene, hadde jeg anmodet Norsk Telegrambyrå∗ om å meddele disse, at jeg ikke ønsket dagen omtalt. Jeg var derfor meget ergerlig over, at "Morgenbladet"∗ til tross for mitt uttalte ønske i går hadde inntatt en meddelelse om fødselsdagen. Ut på formiddagen ringte redaksjonen meg opp i telefonen og ba meg unnskylde det inntrufne. Den unnskyldte seg med, at det var blitt ringt opp til nattevakten fra en av mine kolleger om begivenheten, og at denne ikke hadde vært oppmerksom på den mottatte instruksjon.
Følgen var imidlertid, at huset, da jeg kom hjem ved 3-tiden var som et drivhus av blomster med svære kurver og blomsteroppsatser også fra de mange selskaper og institusjoner, jeg har å gjøre med – kort sagt all den "kransepålegging" jeg nettopp hadde villet unngå.
Og der innløp telegrammer i bunkevis fra alle kanter. Fra mange gamle venner helt fra skoleårene – og fra mange nokså fjerntstående som fra statsminister Gunnar Knudsen∗ og forfatteren Johan Bojer∗.
Barbara∗ hadde i siste øyeblikk fått meg til å samle de nærmeste av slekt og venner til middag. Hieronymus Heyerdahl∗ holdt en både morsom og stemningsfull tale fra vennene, som jeg satte megen pris på, Christian Mathiesen∗ en tale fra slekten og Throne Holst∗ fra de bedrifter, jeg er knyttet til.
Det ble da til slutt en både munter og stemningsfull fest, som jeg kan minnes med glede. Et skår i festen var det jo, at min kjære Kai∗, der allerede er innstallert på Gausdals sanatorium, ikke kunne være til stede.