Ad Notam Online | Forsiden | Bind 16: 1926
København, 28. mai 1926
København er blitt en virkelig storby. Efter hva man sa meg forleden, har København, når man regner Frederiksberg∗ med, nå nær 800 000 innbyggere og er derfor likeså stor som Stockholm og Oslo til sammen. Og dertil kommer de mange villaforsteder, der som Hellerup∗ støter inn til byen og går i ett med denne, men ligger utenfor byens grenser. Og livet her er også pulserende som i en storby.
Og byen har sitt særpreg, sin egen stil. Hvilken glede skaffer det ikke bare å spasere gjennom Bredgade∗, Amaliegade∗, Kronprinsens gade∗ m.fl. og betrakte alle de gamle, vakre og stilfulle paleer og fornemme gårder, der bringer bud fra en gammel og særpreget kultur. Og selv når man kommer gjennom nybygde kvarterer, er det alltid dansk lynne og en stedegen bygningsstil, der preger dem og gir dem en eiendommelig sjarme. Man blir helt trist, når man tenker på vårt kjære Oslo og all den ødeleggelse og vederstyggelighet, som byggmestere og såkalte arkitekter har ført mot byen i den siste tredjedel av forrige århundre og et godt stykke inn i dette. Det er all den sletteste berlinersmak, de har hjemført. Heldigvis er det jo blitt bedre i de senere år, men det er dog bare som oaser i en ørken.
Det er en lykke for København, at byens autoriteter har vært forutseende og sikret seg arealer til åpne plasser og parker rundt i byen. Og dertil har jo københavnerne sin Frederiksberg have∗ og det vakre Søndermarken∗. Og alle parker er særdeles velpleide og holdt i en mønsterverdig stand. En liten perle er det sjarmerende parkanlegg på Slotsholmen∗, mellom Christiansborg slott og Det kgl. bibliotek. Jeg har tidligere ikke oppdaget denne idyll under mine streiftog i København. Men denne gang har jeg besøkt det flere ganger.
-----
Det er temmelig dyrt her nede. Den danske krones stigning har langt fra – i alle fall ennå – bevirket noe tilsvarende fall i prisnivået. Særlig er det dyrt på alle restauranter. I Handelsbanken∗, hvor jeg har mitt akkreditiv, fortalte vedkommende bankfunksjonær meg i går, at alle utlendinger, der kom inn i banken, klaget høylytt over prisene her og påsto at København nå er den dyreste by på kontinentet. Jeg ser også, at svenske aviser advarer sine landsmenn mot å reise til København på grunn av de ublu priser.
Kronestigningen har heller ikke brakt danskene bare glede. Der hersker stor arbeidsløshet fremdeles, man venter en alvorlig landbrukskrise og alle befolkningslag er nødt til å snu og vende på skillingen. Restaurantene er mer enn halvtomme, og teatrene klager jammerlig.
Danskene klager også over de høye og umulige skatter – og dog når de på langt nær opp mot den hjemlige skatteplyndring.
Mange av de gamle adelsfamilier ser seg ikke lenger istand til å bebo sine slott. dels selges de ut av familiene, dels flytter slottsherrene over i forpakterboligen og lar slottene stå tomme. Og mange av deres kunstskatter og biblioteker sendes til antikvitetshandlerne og selges ut av landet eller blir et bytte for les nouveaux riches∗.
Med loven om opphevelse av stamgodsene og fideikommisser∗ har sikkert dødsklokken ringt også over den danske adel.
Det er kanskje bra, at gårdene stykkes ut, så jorden kan livnære flere og flere familier. Men på den annen side står det vel heller ikke til å nekte, at det er uvurderlige kulturverdier, der samtidig går tapt. Vår tid har ikke øynene åpne for det, men det vil nok vise seg.
-----
I går aftes var vi i Scala∗ og så den nye revy, ”For fuld musik”∗. Den er praktfullt oppsatt, men det er jo det samme einerlei, der bys en overalt. Kun schlägernes melodier veksler fra år til år. Scala har imidlertid i Carl Alstrup∗ en skuespiller, der kan gi en revyvise det rette point, og han er en komiker av rang, og Liva Weels∗ sprudlende liv og groteske spill når nesten opp til vår egen Botten Soots∗, hva der ikke vil si så lite.