Ad Notam Online | Forsiden | Bind 16: 1926
København, 25. mai 1926
I de siste dager av forrige uke fikk vi da endelig sol og sommer, og vi har benyttet oss av det strålende vær til forskjellige utflukter.
I torsdags tok vi ut til Klampenborg∗ og kjørte derfra gjennom dyrehagen∗ forbi Eremitagen∗, ned gjennom Ulvedalen∗ og til Dyrehavsbakken∗, hvor der hersket et travelt liv for å få alt i stand til pinse.
Bøgeskoven – jeg kan umulig få til å si Bøkeskogen om denne – sto i all sin lysegrønne prakt, og overalt så vi hjorter og dådyr, som også øyensynlig gledet seg over denne første virkelige sommerdag. Det var virkelig en vakker tur. Efterpå spiste vi frokost på Bellevue Strandhotel∗, og kunne til våre kyllinger og jordbær nyte den skjønne utsikt utover Øresund, der lå der stille og solglitrende helt over til den svenske kyst.
… en dag ved Sundet
mellem bøgekroner høie
Sol i luften, sol paa flaten.
Sejlergaten
fures av en blålig krusning
Sommer – susning
født i "skoven"
dirrer som et digt foroven∗
-----
Fredag tok vi med jernbanen til Hillerød – det er 23 år siden jeg sist var der, beså slottet∗, med dets samlinger av både verdifullt og skrammel i en vidunderlig blanding, og spaserte om i slottsparken, der lå stille og forlatt i den vakre sommereftermiddag.
Pinseaften begynte det atter å regne ut på aftenen, og det fortsatte 1. pinsedag til stor skuffelse for alle dem, der tradisjonen tro skulle ut i skogen, og til enda større skuffelse for de mange restauranter og forlystelsesetablissementer, der hadde forberedt seg på stort innrykk. Til tross for været reiste vi efter vår bestemmelse 1. pinsedag til Roskilde∗. Da vi kom dit, var der oppholdsvær, så vi kunne spasere rundt i den gamle, interessante by. Da vi kom til den ærverdige domkirke∗ for å bese den, var gudstjenesten ennå ikke forbi, og vi overvar også et bryllup – en ganske ung arbeider og en brud, der så ut som det rene barn. De var så høytidelige og øyensynlig sjenerte, at det virket helt rørende.
Vi gjennomgikk alle gravkapellene. Det nye kapell, der er tilbygd for den glücksburgske kongefamilie er nå ferdig, og her sto også marmorsarkofagene – i hvilke Fredrik VIII∗ og den nettopp avdøde enkedronning Louises∗ kister skal innsettes – på plass. Disse sarkofager er i en viss moderne stil, men forekom meg tunge og klossete. Rundt dronning Louises kiste lå ennå kransene fra begravelsen, signerte kranser fra den hele verden, bl.a. så jeg kranser fra Mussolini∗ og Mustafa Kemal Pascha∗.
-----
I går aftes var vi i Det kgl. Teater for å høre den nye danske opera av Sigfried Salomon∗ med tekst av Aage Barfoed∗, Leonora Christina∗, der har gjort en sjelden lykke her. Meg forekom musikken nokså banal og kjedelig, men den reddes noenlunde ved Tenna Frederiksens∗ skjønne sang og sjelfulle spill.
Idet teppet går opp ser vi Leonora Christina i fengselet i Blåtårn∗, omgitt av sine fangevoktere. Hun er da en gammel kvinne. Så opplever hun i drømme et par av de episoder i sitt liv, der har hatt betydning for hennes senere skjebne. Først den lykkelige stund, da hun feirer sitt bryllup med Corfitz Ulfeldt∗ på Frederiksborg slott i glans og prakt, og derefter den skjebnesvangre dag i Brügge, da hun skilles fra sin husbond for å reise til England og gjøre krav gjeldende på tilbakebetaling av et lån ytet den engelske konge, og denne forræderisk gir henne i de danske utsendingers hender, der fører henne til Kjøbenhavn, hvor hun må vandre i fengsel, og hennes lidelseshistorie begynner. Da Leonora Christina våkner opp av sine drømmer, får hun meddelelse om, at kongen har benådet henne, og efter 23 års fangenskap i Blåtårn, vandrer hun ut av fengselet og ut til friheten.
Da hun vandrer ut av fengselet, er der over Leonora Christinas gammelkoneskikkelse en høyhet og en grandezza, der imponerer selv de fangevoktere, der tidligere har behandlet henne en canaille∗. Hun er igjen Christian 4s stolte datter. Til tross for Tenna Frederiksens lille skikkelse fikk hun i sin sortie over seg en verdighet og en storhet, som lot det utenfor tvil, at det var kongedatteren. I dette øyeblikk minnet hun sterkt om Johanne Dybwad∗ – som hun også ligner noe i status. Det var virkelig den store kunst.