Ad Notam Online | Forsiden | Bind 16: 1926
København, 20. mai 1926
Der er fremdeles kaldt og regnfullt her nede, og vi har derfor utsatt våre planer om forskjellige ekskursjoner ut på landet.
Vi har da benyttet aftnene til besøk i forskjellige teatre. Vi har vært i Casino∗ og sett Frederik Jensen∗ i hans uoppslitelige rolle som Stark i farsen "Barn i Kirke"∗. Københavnerne lo uavlatelig over den fjollete farses mange blødmer og tiljublet sin yndling med det voldsomste bifall. Jeg har tidligere sett Frederik Jensen som revyskuespiller og moret meg kostelig. Få kan som han turnere en revyvise og få pointene frem. I "Barn i Kirke" ble Frederik Jensens kunst mest grimaser og spjatt med benene, og det var meg umulig å goutere den.
Da var Holger Pedersen∗, en annen av Københavns yndlinger i den komiske genre, betydelig morsommere som fetevaregrossereren i den ville farse "Flammedanserinnen"∗, som går på Apolloteateret∗.
Det er Tivolis gamle beryktede sangerinnebule "Kisten"∗, der nå er omdannet til et lite teater.
Med små midler og uten ringeste bråk fikk Holger Pedersen satt våre lattermuskler i bevegelse som den personifiserte tøffelhelt, der i smug gjerne vil "ut på livet".
I Dagmarteatret∗ fikk vi endelig en aften, der ga oss god scenekunst; det var virkelig en liten opplevelse å overvære oppførelsen av wienerforfatteren Hans Müllers∗ skuespill "Flammen"∗ på dette teater, så god skuespillkunst ble der ytet av dette teaters dyktige ensemble.
Stykket selv er ikke meget verd – nærmest en tysk utgave av Kameliadamen. Det er historien om skjøgen, der blir grepet av en ren og uselvisk kjærlighet til en ung mann, en kunstner, som, tross han senere får beskjed om det liv, hun har ført, elsker henne og fører henne til sitt hjem og ut av de tidligere sjofle omgivelser. Men giften sitter henne i blodet – ti som det sies i stykket: Den, der er vant til brennevin, kan i lengden ikke nøye seg med det klare kildevann – og en aften, hennes venn opptrer på en konsert, lister hun seg ut og faller for fristelsen fra sitt tidligere liv... Og så ender det med, at hun styrter seg ut av vinduet. En gammel historie altså, men stykket var satt virkningsfullt opp, og Else Skouboe∗ var i den kvinnelige hovedrolle så full av følelser, så dirrende av nerver og lidenskap, så egenartet og utenfor alle tradisjoner, at hun hevet stykket opp i en annen sfære og fikk det forholdsvis tarvelige håndverksarbeid, som skuespillet er, til å tindre og lyse av poesi.
Fru Skouboe fikk god støtte av sin kvinnelige medspillende – Karen Caspersen∗ som venninnen og fru Orlamundt∗(?) som elskerens mor, og fru Olivia Norrie∗ var som ruffersken i en enkelt scene helt fortreffelig. De mannlige medspillende var derimot ikke fullt på høyde – men der skulle der også noe til.
Fru Else Skouboe var for meg et helt ukjent navn. Men jeg tror ikke, jeg spår feil, når jeg spår, at denne talentfulle og sjarmerende unge frue vil bli en av den nordiske teaterkunsts lysende stjerner.
For meg var det i alle fall en uforglemmelig aften.