Ad Notam Online | Forsiden | Bind 16: 1926
Oslo, ultimo april 1926
Som det var å forutse, ville arbeiderne, da det kom til årets tarifforhandlinger, ikke gå med på at deres lønninger ble regulert overensstemmende med det nåværende prisnivå her i landet. De hevder at de ikke vil finne seg i at deres levestandard senkes. Det må jo for øvrig så mange andre av det arbeidende folk finne seg i i disse vanskelige tider. Men det er jo heller ikke det, der tilsiktes ved en reduksjon av lønningene. Det er kun å bringe disse i overensstemmelse med den norske krones nåværende kjøpeevne. Bibehold av de nåværende lønninger eller en helt ubetydelig reduksjon i disse vil jo i virkeligheten si en forhøyelse av arbeidernes levestandard. Og man skulle tro, at arbeiderne selv måtte innse, at dette ikke lar seg gjøre under de vanskelige forhold, hvorunder den norske industri for tiden arbeider, idet den – ikke minst på grunn av de høye arbeiderlønninger – må bukke under i konkurransen med utlandet, og den ene fortvilt efter den annen derfor ser seg nødt til å stenge sine porter. Jeg ønsker arbeiderne de beste og rummeligste arbeidsvilkår, og det er med glede jeg har vært vitne til den stigning i deres levestandard, den siste menneskealder har brakt dem. Men det nytter ikke helt å bortse fra de økonomiske lover – og vi makter ikke å opprettholde en priviligert stand, som helt skal være unntatt fra disses virkninger. Og hvis arbeiderne her hadde vidtskuende og eleverte ledere – som i de fleste andre land – ville de ikke som nå ha kommandert arbeiderne ut i en nytteløs streik.