Ad Notam Online | Forsiden | Bind 16: 1926
Oslo, 5. mars 1926
Vi har gjennomgått noen fryktelige dager, endeløse dager og enda lengre netter.
Vi fikk i mandags beskjed om, at Kais∗ operasjon hadde vært langvarig – man hadde foruten tolvfingertarmen også måttet fjerne en del av magesekken, men at alt var gått så godt, som det kunne, og at tilstanden var bra. Også den følgende dag fikk vi den beskjed fra sykehuset, at Kai befant seg så bra, som man efter omstendighetene kunne vente det. Da vi telefonerte onsdag morgen, fikk vi av vakthavende til vår bestyrtelse det svar, at det nok ikke var rart med Kai. Barbara∗ fikk så oversøsteren selv til å komme i telefonen, og hun meddelte da, at Kai tirsdag morgen hadde vært så svak, at man nesten ikke kjente pulsen, og at man straks hadde budsendt professor Nicolaysen∗, der hadde sagt, at der måtte handles hurtig og uoppholdet hadde overført blod fra en av de unge elever – en 19 årig kvinne – til Kai. Efter dette var tilstanden noe bedre, men dog fremdeles betenkelig, og der var ikke tale om, at noen av oss, enn ikke Marie∗ fikk lov til å komme inn til ham.
Vi fikk selvfølgelig et voldsomt sjokk, og de timer, vi har gjennomlevd, inntil vi i dag fikk beskjed om, at faren formentlig var over, og at Marie i morgen kunne få lov til å komme inn et øyeblikk og se ham, lar seg ikke beskrive.
Marie har ligget til sengs i disse dager i feber og med temmelig sterk halsesyke, men det var ikke tale om annet, enn at hun ville reise opp til Lovisenberg i oppvarmet bil for å se ham.
Stakkars unge, de har riktig fått føle livets alvor i de år, de har vært gift.