Ad Notam Online | Forsiden | Bind 16: 1926
Oslo, februar 1926
Den av det offentlige nedsatte valutakommisjon∗ har nå avgitt sin innstilling. Den inneholder meget verdifullt stoff. Selve innstillingen er, kan man skjønne, resultatet av et kompromiss mellom de forskjellige anskuelser – mellom dem som vil gjøre kort prosess og straks nedskjære kronen, og dem der vil at kronen foreløpig skal stabiliseres og ytterligere oppgang hindres, men som dog håper på, at den norske krone med tiden igjen skal nå sin paritet. Kommisjonen synes å hevde, at den store stigning for kronen i det forløpne år ikke svarer til den virkelige verdi, når hensees til det innenlandske prisnivå og den store gjeld så vel stat som kommuner har pådratt seg i de senere år. Man må se å finne kronens "naturlige leie" og med alle midler søke å holde den der. Hva der skal forståes ved "kronens naturlige leie" synes imidlertid noe dunkelt, og hvis kronens stigning skal hindres, med kamp så vel mot de utenlandske spekulanter som mot nordmenn, der i de senere år har anbrakt ikke ubetydelige verdier i utlandet og nå trekker disse inn, må jo staten og Norges Bank være forberedt på å bringe betydelige ofre. Og spørsmålet blir, om man overhodet makter det i lengden, så at de ofre, der bringes, ikke blir forgjeves. "Vi får vente og sjå" for å benytte Garborgs∗ yndlingsuttrykk i hans dagbøker. Norges Bank har i 1925 brukt den største del av sitt delkrederefond∗ i stabiliseringsøyemed – og kan vel derfor ikke makte stort mer.