Ad Notam Online | Forsiden | Bind 16: 1925
Oslo, 8. desember 1925
Jeg er nettopp ferdig med å gjennompløye 3. bind av Arne Garborgs∗ dagbøker∗. Jeg kan ikke nekte for, at de – til tross for de enkelte gullkorn, der selvfølgelig finnes her og der – i lengden blir noe monotone. Det er særlig to ting, der sysselsetter den aldrende dikter. Det er arbeidet for "landsmålets" og dermed "norskdommens" fremgang – et arbeid, han fikk den glede å se mange synlige frukter av, før han gikk i graven – og dernest arbeidet med å bringe Henry Georges∗ ideer på det sosialøkonomiske område ut blant folket og søke å vinne dets tilslutning til disse, hva det imidlertid ikke lyktes ham.
Georges verk Progress and Poverty∗ gjorde jo i sin tid et dypt inntrykk på alle dem, der ikke var særlig hjemme i sosialøkonomi og trent i sosialøkonomisk tenkning, lettlest og livlig som den var skrevet. Og det hørtes jo forlokkende ut hans påstand om, at fattigdommen kunne utryddes, kapitalens erhverv forøkes, lønnende sysselsettelse skaffes til alle, forbrytelser unngås etc. etc., bare vi gjorde "jorden" til felles eiendom. Fra den private eiendomsrett til jord skriver seg alle våre ulykker. Og enda mer besnærende ble hans lære, da han til gjennomførelse av sitt program ikke krevde noen konfiskasjon av jorden fra de nåværende eiere, men alene statens tilegnelse av jordrenten ved beskatning, og i og med skattene på jordverdier skulle all annen skatt oppheves.
Men da Henry George samtidig hevdet at den kapital, enhver hadde erhvervet ved sitt arbeid, ikke på noen måte måtte kunne tilegnes av staten, måtte han konsekvent gjøre en unntakelse – og en meget viktig – i sin teori: En grunneier skulle ikke skatte av den inntekt av sin jord, der skyldtes forbedringer eller bebyggelse, han selv måtte ha foretatt på den. Å utskille disse to ting vil allerede være meget vanskelig, men som professor Aschehoug∗ har påvist, ville en beskatning efter Henry Georges teorier i alle fall her i Norge i og for seg føre til helt uholdbare tilstander. Allerede ved de skatter, der ved århundreskiftet betaltes til stat og kommune, ville der på hver skyldmark av en landeiendom falle en grunnskatt av 135 kroner. Med de nåværende skatteregler det mangedobbelte!
Ingen stat har da heller forsøkt seg på å føre Georges ideer ut i livet. Det er en virkelighetsfjern lære, som stadig taper terreng – så meget mer som hans lære om den privates ubetingede eiendomsrett til all annen kapital jo fjerner alt, hva der heter sosialisme og kommunisme fra å godkjenne hans ideer.
Garborg, der i sine siste dikterverker forkynte menneskenes godhet og hjelpsomhet mot hverandre som grunnlaget for et menneskeverdig liv, og som i sine skuespill Læraren∗ og Den burtkomne Faderen∗ førte dette ut i sine ytterste konsekvenser, er i sine dagbøker meget bitsk og hånende mot dem, der ikke er enig med ham i "målsaken". Han benevner sine motstandere aldri som annet enn "dei provinsdanske" og frakjenner dem hatefullt enhver fedrelandskjærlighet. Selv ikke frihetsdagen vil han dele med dem. Den 16. mai 1911 skriver han i sin dagbok: "I morgo held dei provinsdanske "fridomsdag". Naar kjem dei norske etter med sin?"
Stort lengre kan man vel ikke drive det i ensidig fanatisme.
Og denne bemerkning er nedskrevet på en dag, om hvilken han sier: "Herleg Vaar, alle Tre grøne, Kirsebertrei kvite" – dagboken viser nemlig ellers, at værlaget utøver en ikke ringe virkning på hans humør.
Når Garborg kaller 17. mai for de provinsdanskes "fridomsdag", kan han for så vidt ha rett, som det var de "provinsdanske" – de foraktede – som gjennom tunge tider holdt selvstendighetstanken oppe og som stort sett gjennomførte frihetsverket av 1814. Hadde Norge ikke hatt disse "provinsdanske", ville vi sannsynligvis nå vært en provins under Sverige og ikke et selvstendig rike. Og hvorledes var det da gått med Garborgs "norskdom"?