Ad Notam Online | Forsiden | Bind 16: 1925
Oslo, 5. november 1925
Suzanne Desprès∗ og Lugné-Poë∗ gjester for tiden her og ga i går på Nationaltheatret med sitt franske ensemble en forestilling, bestående av Henry Becques∗ kjente skuespill "La Parisienne"∗ og Jules Renards∗ lille enakter "Poil de carotte"∗. De har, efter hva de selv har uttalt, villet komme her opp for å ta avskjed med det norske publikum.
Gid de ikke hadde gjort det, så vi kunne ha bevart i erindringen det uforglemmelige inntrykk, vi tidligere hadde fått av Suzanne Despres'' eiendommelige og i all sin rikdom så enkle skuespillkunst.
Ti det kan ikke nektes, at det var et trist gjensyn.
Allerede ved Suzanne Desprès'' entré på scenen, ble man slått av, hvor sterkt årene hadde tatt på henne siden hennes siste besøk her i 1915. Det sto med en gang klart, at hun nå i et hvert fall manglet de rent ytre betingelser for å gi oss det riktige bilde av den pariserinne Becque har villet tegne i sitt skuespill. Men det fikk man jo overse, så mange aldrende skuespillerinner har jo gitt oss full erstatning herfor ved sin rike kunst og sitt geni. Og vi håpet, at det sjelfulle spill, der tidligere hadde tatt oss så sterkt fangen, når Suzanne Desprès behersket scenen, ville få oss til å glemme alt det ytre. Men dessverre – også for så vidt svant litt efter litt enhver illusjon. Det ble et matt og glansløst bilde hun ga av den rikt fasetterte kvinnesjel, dikteren har villet gi oss et innblikk i.
De skuespillere Mme Desprès hadde omgitt seg med, var den rene redsel. Selv Lugné-Poë som elskeren spilte helt på siden av rollen, som han syntes å være uten noen interesse for. Det var, som om han var på en prøve og kun skulle gi stikkordene. Man fikk inntrykk av en nonchalanse, der virket helt forstemmende.
For dem, der hadde sett Berthe Bovy∗ som den lille mishandlede gutt i "Poil de carotte" under Théâtre Français'' gjestespill her i 1922 og hadde hennes glimrende og gripende spill i denne rolle i frisk erindring, måtte Suzanne Desprès'' fremstilling falle helt igjennom. Man satt der nesten kald og følelsesløs – så fargeløs og uinteressant var hennes gjengivelse av denne dog i og for seg så takknemlige rolle.
Suzanne Desprès har jo ennå ikke fylt 50 år – så denne plutselige dekadense i hennes kunst synes helt uforståelig.
Nå selvfølgelig – i begge stykker var der hist og her et glimt av den gamle Suzanne, der lyste opp i tomheten, men det var som stjerneskudd, der et øyeblikk lyser opp i mørket.
Heldigvis har jeg sluppet å treffe de to kunstnere under deres besøk her denne gang.