Ad Notam Online | Forsiden | Bind 16: 1925
Oslo, 12. oktober 1925
Det har i de senere år vært likesom en motesak å hevde, at Henrik Ibsens∗ skuespill allerede er foreldet og ikke formår å interessere et moderne publikum. Og dog, hver gang Nationaltheatret på ny opptar et av Ibsens skuespill på sitt repertoar – det skjer dessverre ikke så ofte, som ønskelig kunne være – viser det seg, at de tross alt har bevart sin makt over publikum, og at våre skuespillere i disse yter sin beste kunst.
Nationaltheatret har i høst gjenopptatt "De unges forbund"∗, som man skulle tro, var et av de av Ibsens skuespill, der måtte virke mest foreldet, skrevet som det er som en satire over politiske og sosiale forhold, der snart ligger et par menneskealdre tilbake. Og så viser det seg, at det har bevart så meget av sin friskhet og sitt salt, at det har aktualitet og ærend til noen hver av våre politikere den dag i dag. Og også ungdommen har derfor strømmet til Nationaltheatret for å se denne forestilling.
For oss av den eldre generasjon virket stykket i sin nye fremførelse∗ som noe av en nyhet. Og grunnen hertil var, at kammerherre Bratsberg ved Stub Wibergs∗ overtakelse av denne rolle, som tidligere har vært spilt av mer inferiøre skuespillere, fra nærmest å være en biperson rykket frem til å bli skuespillets hovedperson. Sjelden har Stub Wibergs geniale evne til å innforlive seg i de personers karakterer, han gjengir på scenen, vist seg større enn her. Han ga oss virkelig den gamle seigneur på det store gods – nobel og fornem, rettenkende, hederlig og korrekt; egenskaper, der oppveier hans noe langsomme intelligens og snevre synskrets og stiller ham i den rette motsetning til demagogen og lykkejegeren Steensgaard med de "gode gaver" og evnen til å vinne folkets gunst. Steensgaard-typen er tross de mange år siden skuespillets fremkomst spillevende den dag i dag, og behersker ennå det politiske liv, hvor man stadig møter mennene, hvis karakter ikke står på høyde med deres intelligens – men som til tross herfor er dem, som lettere finner folkets øre i det moderne demokrati.
Det var en virkelig god forestilling, skjønt vi eldre jo med vemod mintes Johannes Bruns∗ Daniel Hejre og Reimers''∗ Steensgaard. Halfdan Christensen∗ spilte Steensgaard altfor utvendig og gjorde ham unødig simpel. Denne Steensgaard ville kammerherre Bratsberg tross all sin nærsynthet og langsomme oppfatning straks ha gjennomskuet.
-----
I den angelsaksiske verden opplever Ibsens skuespill en hel renessanse. Tidligere var der i England og Amerika kun de fåtallige "Ibsen-menigheter", der forsto å vurdere hans kunst og dype sjeleanalyser av det menneskelige sinn. Nå oppfører en rekke teatre i London og New York hans skuespill under stor tilstrømning.