Ad Notam Online | Forsiden | Bind 16: 1925
Oslo, oktober 1925
Under en av de konferanser direktør Høy∗ og jeg i fjor hadde med Statens vassdragsvesen∗ i anledning av konsesjonen til Odda Smelteverk∗, uttalte den juridiske konsulent, at det offentlige som en av konsesjonsbetingelsene ville innsette den bestemmelse, at arbeidere med hjemstavnsrett i Odda skulle ha fortrinnsrett til alt ved fabrikken forefallende arbeid.
Hertil bemerket direktør Høy ganske tørt: "Jeg trodde, adelen i Norge var avskaffet og alle personlige privilegier bortfalt, men jeg skjønner, jeg har tatt feil."
Ytringen gjorde sin virkning. Det offentlige ga bestemmelsen i sin endelige utforming et betydelig modifisert preg.
Men det viser, hvor langt de bolsjevikiske ideer er nådd, og hvor umerkelig de smitter.
Ti mens man ellers i den siviliserte verden litt efter litt har opphevet alle fødsels- og standsprivilegier, har den russiske sovjetregjering etablert en ny adelstand med vel så vidtrekkende privilegier som noen tidligere, og hele Sovjets makt hviler på denne nye priviligerte klasse – arbeiderklassen.
Efter hva der er oppgitt, er disse privilegier:
1) Fødselsprivilegium
Alene det å være født innen arbeiderklassen sikrer straks en plass innen herskerklassen med lett adgang til høyere utdannelse, fortrinnsrett til ordentlig bolig (mangler en av denne klasse bolig, tvinges en av en annen klasse til å flytte ut) og hva der er det viktigste, frihet for beskatning (et av adelens fornemste privilegier i lengst forsvunne tider).
2) Underholdningsprivilegium
Enhver arbeider er garantert en minstelønn efter den kategori han tilhører.
3) Enerett til å utøve dommerhvervet
4) Politisk privilegium
Ved de for valgene til rådskongressen etablerte stemmerettsregler, er arbeiderklassen for alltid sikret overvekt i denne.
Hva der tidligere har vært tillagt adel og geistlighet av privilegier, blekner mot dem, der er tillagt den russiske arbeiderklasse.
Og merkelig nok er det, at når de bolsjevikiske ideer har vunnet slik innpass i Østen, som de efter alt å dømme virkelig har, er det ikke minst, fordi man har trodd, at ideen om alle menneskers likhet har vært den bærende under den russiske revolusjon. Og likhetsidealet har alltid tiltalt den orientalske sjel, mens frihet har vært Vestens samfunnsideal.
-----
Når den franske revolusjons menn stormet frem med ordene "liberté, egalité, fraternité"∗ som sitt bannermerke, ord som den franske republikk ennå i dag har risset inn over alle sine offentlige bygninger, seilte de i virkeligheten under falsk flagg.
En liten smule eftertanke skulle stille det klart, at frihet og likhet er to begreper, der står i det sterkeste motsetningsforhold til hinannen. Der hvor der hersker virkelig politisk og åndelig frihet, og hvor enhver fritt kan utfolde sine evner, vil likheten ikke samtidig kunne holde til huse. Den vil kunne være et utgangspunkt, men aldri et mål. Friheten og den på den bygde samfunnskultur er efter sin natur aristokratisk. Et samfunn, der søkte å gjennomføre likhetsidealet uavkortet, ville ende i anarkisme eller despotisme.
Når så noen av den intellektuelle ungdom også her hjemme ser hen til Sovjet-Russland som sitt ideal, setter den alle de 3 slagord – frihet, likhet og brorskap – ut av betraktning.
Ti i Sovjet-Russland hersker der hverken likhet eller frihet – og aller minst brorskap. Det er blitt klasse- og standsinteressenes land par excellence.