Ad Notam Online | Forsiden | Bind 16: 1925
Oslo, 20. juli 1925
To av de personligheter, der under og efter krigen i Tyskland var de mest omtalte og i vide kretser også de mest beundrede menn, hver på sitt område, hærføreren general Ludendorff∗ – der under krigen sikkert også var den, der behersket den tyske politikk – og finans- og forretningsmannen Hugo Stinnes∗, der plutselig døde i fjor, må allerede anses som sluknede stjerner på berømmelsens firmament.
Allerede de krigserindringer general Ludendorff en tid efter krigens avslutning sendte ut i verden, viste at han manglet alle de forutsetninger, der skulle synes å være nødvendige for å øve politisk innflytelse i en nasjons skjebnetime – hans militære kapasitet helt ufortalt. Disse erindringer viste ikke alene forfatterens forbausende mangel på filosofisk og historisk syn og stilistisk evne – undertiden de mest besynderlige brist i tankegangen, men hva der er betydelig verre – viste også, at han som person og karakter manglet fasthet og pålitelighet. Gang efter gang søker han å snakke seg fra alt ansvar, når noe gikk galt – i strid med, hva vi nå vet er historisk sannhet.
Hans Delbrück∗, den bekjente tyske historiker og politiker, har i sin bok Ludendorffs Selbstporträt∗, stilte ham på rette plass og viser oss klart, at denne Tysklands avgud under krigen hverken ved sine kunnskaper eller ved sine personlige egenskaper var eslet til å bli noen verdenserobrer og enda mindre til noen statsmann eller hersker.
Hans opptreden efter krigen har også – i motsetning til, hva tilfelle er med Hindenburg∗ – gjort det enda klarere, hvor lite verdig Ludendorff har vært til å opphøyes til nasjonalhelt. Og selv de tysk-nasjonale tar nå avstand fra ham – så han er kommet i selskap med rene politiske eventyrere som Hitler∗.
Hugo Stinnes ble betraktet som Tysklands største finansgeni. Han inntok allerede før krigen og enda mer under krigen en fremtredende plass innen Tysklands forretningsverden. Men særlig årene efter krigen skapte hans ry. Millionæren var blitt milliardær. Han forsto å skuffe til seg gull og verdier – og jo mer marken brøt sammen, desto rikere ble han. Den imponerende svindel, som valutakatastrofen egentlig var, var for en vesentlig del iscenesatt av den tyske storindustri med Hugo Stinnes i spissen. Mens storindustrien betalte sine råstoffer fra utlandet med mark, som ikke kostet Tyskland stort annet enn utgiften til papir og trykking, fremstilte de av disse råvarer eksportgods, som ble dumpet inn på utenlandske markeder med stor fortjeneste og i vedkommende utenlandske stats gode valuta. Denne valuta lot de tyske industrimagnater rolig bli stående i de utenlandske banker – og fortsatte med å bedra utlandet ved å betale de nye råstoffer med verdiløse mark.
Og da utlandet til slutt fikk øynene opp for det bedrageri, det hadde vært utsatt for, og forlangte betaling i god valuta, kunne Stinnes fortsette sine erobringer med de masser av penger, der var stående i de utenlandske banker.
Og hr. Stinnes kjøpte alt, hva han kunne overkomme – gruver, fabrikker, skipsverfter og skip, skoger og treforedlingsanlegg, ja like til hoteller og aviser.
Men for å kunne skaffe seg alt dette, måtte han til slutt anstrenge sin kreditt – selv de millioner han hadde kunnet legge til side, strakk ikke til.
Ennå mens han levde, og nimbusen om hans navn ennå strålte og troen på hans midasevner syntes urokkelig, kunne det hele holdes sammen.
Men efter innførelsen av den nye gullmark og under den voksende kredittnød, og da finansverdenen kom på det rene med Stinnes-konsernets store gjeld, begynte vanskelighetene. Til en begynnelse trodde bankene at de skulle kunne redde det fra en katastrofe ved å skaffe det en kreditt på 40 millioner gullmark og litt efter litt oppløse konsernet i dets naturlige bestanddeler. Det har imidlertid vist seg å være over evne – og katastrofen er der. Stinnes-konsernet er dødsdømt, og knapt et år efter Hugo Stinnes'' død smuldrer hans verk bort. Han – om hvem en tysk avis, da han sto på sin høyde, skrev at han litt efter litt tross alle krigslover og revolusjonsforordninger, forvandlet hele Tyskland til en privatforretning for seg selv – har vist seg ikke å være den store skaper, som fortjente beundring, men alene en stor "sammenskraper", som i de for hans fedreland ulykkeligste år uten skrupler skar brede strimler av sine landsmenns rygg.