Ad Notam Online | Forsiden | Bind 16: 1925
Oslo, 16. juli 1925
2 ganger i de siste måneder har ministeriet Mowinckel∗ vært på nippen til å bli styrtet. Første gang ved avgjørelsen av dets proposisjon om opphevelse av portofriheten og nå nylig ved behandlingen av dets forslag om å gi skatteskruen nok en omgang, og pålegge den allerede før så utpinte norske skatteborger et 10 % tillegg til den ilignede statsskatt.
Regjeringens proposisjon om opphevelse av portofriheten ble nedstemt i Odelstinget, og da regjeringen hadde gjort kabinettspørsmål på dens vedtakelse, syntes dens avgang sikker, da stemningen i Lagtinget ikke var mer gunstig for dette regjeringsforslag.
Imidlertid var de vanlige geskjeftige brobyggere straks på ferde og fikk utarbeidet et kompromissforslag (om anvendelse av tjenestemerker m.v.) der, uaktet det drepte den bærende og sunne tanke i regjeringens forslag, dog ble akseptert av denne.
Regjeringens forslag om hel opphevelse av portofriheten var et skritt i den riktige retning, både fordi det ville lede til, at postvesenet da kunne komme til å bli drevet helt forretningsmessig – hva der selvfølgelig er det eneste rasjonelle – og fordi det ville være et ledd i de sparebestrebelser, som under statsfinansenes nåværende fortvilte stilling er blitt den rene nødvendighet, hvis ikke det hele snart skal ende i kaos. Ti det er ikke tvilsomt, at man i og med denne reform også ville få en minskning av alt det unødvendige skriveri og formålsløse papirrasleri, som tar mer og mer overhånd i dette funksjonærredne land.
Men da stortingsrepresentantene ble stilt overfor et sådant forslag, følte de seg selvfølgelig straks som lokale herredstyremedlemmer og ikke som landets representanter. Kommunene ville, hvis regjeringsproposisjonen gikk igjennom, kunne bli påført noen utgifter, de nå var fri for, og det måtte selvfølgelig hindres. Skitt i Norge, leve Toten!∗
Og regjeringen bøyde unna for å redde sine taburetter. Mannfolk eksisterer jo ikke mer i dette land.
Regjeringens forslag om ytterligere skatt til staten for inneværende budsjettermin kom som en bombe. Den hadde jo uttrykkelig og i de mest forbindende forsikringer gjentagende uttalt, at skattene i dette land nå hadde nådd en sådan høyde, at det var umulig og for landet selv skadelig å utnytte borgernes skatteevne ytterligere. Og det er også så sant som det er sagt. De engelske journalister, der tidlig i sommer efter innbydelse besøkte vårt land, og som trodde at England efter krigen hadde vært det hårdest beskattede land, var helt forferdet da de fikk seg forklart, hva de norske borgere må betale i skatt.
Og så kommer allikevel regjeringen i siste øyeblikk, da så godt som alle budsjetter er vedtatt og forteller oss, at den ikke ser seg istand til å bringe balanse i statsbudsjettet uten å gi skatteskruen en ytterligere omgang. Det kan trygt sies, at regjeringsforslaget om en sådan skatteforhøyelse vakte en likefrem forferdelse innen alle kretser – utenfor kommunistenes.
Hadde regjeringen tidligere sagt fra til Stortinget med myndige ord, at budsjettene måtte ytterligere ned, hvis nye skatter skulle unngås, ville dette selvfølgelig skåret mange budsjetter ned på en ganske annen hardhendt måte.
Men sine 10 % fikk regjeringen ikke satt igjennom – den måtte nøye seg med 5 %; de resterende 5 % fikk man ekvivalent for på annen måte. Og når den fikk dette drevet igjennom, skyldtes det alene, at da det kom til stykket et par venstreanstrøkne medlemmer av Bondepartiet ikke ville være med på å velte regjeringen.
Gang på gang viser det seg, at dette vårt yngste parti – Bondepartiet – kan holde sammen, når det gjelder dets krasseste egeninteresser, men at det ikke nytter å holde partiet sammen, når det gjelder allmenne politiske spørsmål. I virkeligheten består jo partiet av forhenværende høyremenn og forhenværende venstremenn, og når der går politikk i en sak, stemmer de efter deres tidligere partilinjer.
Men under sådanne omstendigheter har ikke Bondepartiet i virkeligheten noen politisk raison d''être. Bøndene i Stortinget har jo dannet et eget bondelag, i hvilket disse deltar uten hensyn til partifarge, og hvor de drøfter sine standsinteresser og behandler de saker, der skal opp i Stortinget, og som berører disse. Dette må være mer enn tilstrekkelig for de rene agrarinteresser. Å danne et politisk parti, der går til valg på egne lister kun for å pleie sine snevreste egeninteresser, er i høy grad usmakelig, selv om det tilsettes med litt leflen med mål og forbud, til hvilket siste spørsmål de stilles fritt og derfor kan handle, eftersom den lokale valgvind blåser. Og partiet har en leder, hvis sympatier nærmer seg sterkt den vestlandske innsnevrede pietisme, som er den radikale Mowinckelske regjerings troeste forbundsfelle.