Ad Notam Online | Forsiden | Bind 16: 1925
Oslo, 29. juni 1925
Skjønt Christian Michelsens∗ sykdom for en tid siden syntes å ha tatt en vending, som ikke efterlot synderlig håp om, at han skulle kunne stå det over, lød efterretningene i den senere tid mer gunstige, og eftersom ukene gikk, steg derfor håpet.
Da avisene imorges brakte meddelelsen om, at han var død i natt, kom den derfor allikevel nokså uventet. Kan der noen gang tales om landesorg – med dette ords virkelige valør – er det ved dette dødsbudskap. Ti skjønt Michelsen i virkeligheten var en typisk bergenser – med alle denne types gode og kanskje også med en del av dens mindre gode egenskaper, var han kanskje enda mer aktet og avholdt overalt ellers i landet, og særlig her på Østlandet enn i sin hjembygd. Overalt her i Oslo har flaggene vaiet på halv stang i dag. Og Michelsen selv, der opprinnelig ikke nærte synderlig varme følelser for hovedstaden og dens befolkning, endret – eftersom han i de begivenhetsrike år 1905–1907 kom den nærmere inn på livet – også sitt syn på den, hva han ga et vakkert uttrykk for i sin tale til det store folketog, der hyllet ham på Akershus festningsplass ved hans avgang som statsminister i 1907.
Skjønt Michelsen siden 1907 helt hadde trukket seg tilbake fra det offentlige liv, lot han dog fremdeles av og til sine myndige ord høres i politiske og finansielle saker, der særlig opptok ham. Og bare bevisstheten om, at vi ennå hadde ham blant oss, og at nasjonen kunne ty til ham, hvis der oppsto noen alvorlig fare, ga en trygghetsfølelse, som vi alle sårt vil savne.
Så mange har, når der taltes om Chr. Michelsens liv og gjerning, fremhevet, at han var et av disse livets solskinnsbarn, hvem hellet og lykken stadig fulgte. Og det kunne for en overfldisk betraktning kanskje synes så. I virkeligheten var det kun det, at han ved siden av intelligens og handlekraft også hadde det fond av fantasi og intuitiv evne, der må til for å gjøre en virkelig stor gjerning – disse evner, der helt synes å fattes blant våre nåværende politikeres uniforme gråhet. Vel kunne det av og til synes, som om han handlet rent instinktivt og utrolig raskt, men der lå sikkert alltid megen omtanke og overveielse forut. Michelsen hadde dessuten en rekke egenskaper, som alltid virker sjarmerende på massen og vinner folks hjerter; likefremhet og humør, en egen evne til ikke å ta noe altfor høytidelig og dertil en velsignet frihet for snobberi. Alt, hva der smakte av posøren – der dessverre så ofte blir hengende ved ellers fremtredende menn – var helt fremmed for hans vesen.
I sannhet i dag kan vi gjenta onkel Ferdinands∗ ord ved Schweigaards∗ død:
Sænk dine faner fedreland
Du kan ei større miste.∗